67 – Norges forhold til Kina

Heihei! I Denne episoden skal vi snakke om Norges forhold til Kina. Før vi gjør det vil jeg bare kjapt nevne Patreon.¹. Der kan dere støtte podkasten. Ellers finner dere teksten til episoden på nettstedet. Har dere noen spørsmål kan dere sende dem til meg på epost. La oss begynne!

Historisk har Kina og Norge hatt veldig lite med hverandre å gjøre. Det er kanskje ikke så merkelig. Norge ligger veldig langt ifra Kina, mange tusen kilometer. Norge er et lite land, mens Kina er verdens største. Hvorfor skulle Kina bry seg om et lite land som Norge? I tillegg var lenge Kina et fattig land, men dette har endra seg mye de siste årene. Kina har stadig blitt et viktigere land i verdens økonomien. Kinas økonomi er omtrent like stor som USA sin. Og Kina har begynt å bry seg mer og mer om verden rundt seg. De holder på å bli en stormakt, spesielt når det gjelder handel. Dette har derfor gjort Kina til en langt viktigere handelspartner for Norge de siste årene.

Kinas økonomi vokser også veldig kjapt. Det gjør det til en veldig interessant handelspartner. Her var det muligheter for Norge. Kina er nok også interessert i å utvide sin innflytelse rundt omkring i verden. I 2008 begynte Norge og Kina å forhandle en frihandelsavtale med hverandre. Men hva er det egentlig Norge og Kina handler med hverandre? Vel, 39% av den norske eksporten til Kina i 2018 var kjemiske produkter, 19% var maskiner og transportmidler og 18% var sjømat. I tillegg kjøper Norge mange varer fra Kina. For eksempel importerer Norge mange mobiltelefoner, PCer og nettbrett. Kina produserer veldig mye, så det er vanskelig å nevne alt Norge importerer fra Kina. Men det er mye, og det vokser hvert år.

Norge så at det var lurt å være nærme Kina. Kina ville bare bli en viktigere handelspartner. Dette gjorde at Kina og Norge begynte å diskutere en frihandelsavtale i 2008. Landene møtte hverandre åtte ganger for å diskutere avtalen. Alt så ut til å gå bra. Det så ut som om Norge og Kina kom til å skrive under på en frihandelsavtale. Men så skjedde det noe i 2010. Norge ga fredsprisen til den kinesiske menneskerettsforkjemperen Liu Xiaobo. Dette kunne ikke Kina godta. Det blei ikke noe av avtalen. Kina brøt forhandlingene og forholdet mellom Kina og Norge nådde et historisk lavpunkt. Forholdet mellom Kina og Norge har aldri vært så dårlig som det var i 2010.

For å forstå dette må vi først sette oss mer inn i Liu Xiaobo, fredsprisvinneren i 2010. Liu Xiaobo var en kinesisk akademiker innenfor litteratur. Han er derimot mest kjent for å være svært kritisk til det kinesiske regimet. For eksempel var han med på protestene på Den himmelske freds plass i 1989. Dette gjorde at han blei fengsla i to år. I 1990-årene var han med i flere demokratibevegelser i Kina, og han blei arrestert mange ganger. I 2008 skreiv han under på et politisk manifest for å øke demokratiet i Kina. Dette manifestet fikk navnet Charta 08 og han skreiv under på det sammen med flere andre kinesiske intellektuelle. Kort tid etter at han hadde skrevet under på det, blei han arrestert. I 2009 blei han dømt til 11 års fengsel for: «oppfordring til undergraving av statsmakten». Og i 2010 fikk han altså nobelprisen for hans arbeid for menneskeretter i Kina.

Det er her problemet lå. Fra Kinas perspektiv ga Norge fredsprisen til en dømt forbryter. Men det var ikke den norske regjeringa som ga fredsprisen til Liu Xiaobo, men den norske nobelkomiteen. De er uavhengige av den norske regjeringa. Problemet for Kina var derimot støtten den norske regjeringa ga til fredsprisvinneren. Liu Xiaobo blei gratulert for å ha vunnet fredsprisen, noe som er vanlig for alle fredsvinnere. I tillegg deltok kongehuset og statsministeren på fredsprisseremonien, noe som også er helt vanlig. Men dette kunne jo tolkes som om den norske regjeringa støtta at Liu Xiaobo fikk fredsprisen, noe de sikkert også gjorde. Likevel var dette uakseptabelt for Kina. Og dette blei Norge straffa for.

Fra et kinesisk perspektiv, så støtta den norske regjeringa tildelingen av fredsprisen til en kriminell. Dette kunne svekke statsmakten til Kina. Det var flaut for Kina at en kinesisk kriminell fikk en så prestisjetung internasjonal pris. Liu Xiaobo var en av de mest sentrale forfatterne bak Charta 08. Charta 08 oppfordra kinesere til å aktivt forvandle det kinesiske samfunnet slik at det kunne bli mer demokratisk. Men dette var jo også en direkte utfordring av det autoritære regimet i Kina. For det kinesiske kommunistpartiet er Liu Xiaobo en som står for kaos og splittelse.

Fra et norsk og vestlig perspektiv var Liu Xiaobo framstilt som en moderat menneskerettighetsforkjemper. I Norge var det nok ikke så mange som hadde hørt om Liu Xiaobo før han fikk fredsprisen. Men uansett støtter nok de aller fleste i Norge det Xiaobo står for. I Norge støtter vi generelt forkjempere for demokrati, spesielt dersom det går mot en autoritær stat. Men for Kina var Xiaobos fredspris en trussel for deres stabilitet. Og dette fikk vi svi for. Kina brøt med forhandlingene rundt frihandelsavtalen. I tillegg blei norske handelsinteresser i Kina straffa. Kina er et veldig stort land, mens Norge er lite. Kina er derfor viktigere for Norge, enn Norge er for Kina. Så det var nok ikke et veldig vanskelig valg for Kina når Norge ydmyka landet på den måten.

Men til tross for dette har Kina bare blitt en viktigere og viktigere handelspartner for Norge. Kina er Norges viktigste handelspartner i Asia, og det niende største eksportmarkedet for Norge. I tillegg importerer vi også veldig mye fra Kina. Utenom Europa, er Kina og USA de klart viktigste handelspartnerne for Norge. I 2020 blei faktisk Kina det største importlandet for Norge for første gang i historien. Og handelen med Kina er også i vekst. Det er faktisk den handelen som har vokst mest de siste årene. Så bruddet med Kina i 2010 var ganske smertefullt for Norge.

Men i 2017 blei forhandlingene om en frihandelsavtale mellom Norge og Kina gjenopptatt. Det skjedde etter at Norges og Kinas forhold til hverandre blei normalisert i 2016. I 6 år hadde ikke Norge politisk kontakt med Kina. Fra 2010 til 2016 var det ingen politisk kontakt mellom de to landene. Kina straffa Norge for fredsprisen og krevde at Norge skulle beklage for tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo. Heldigvis gjorde aldri Norge det. Regjeringa unnskylde aldri for at Liu Xiaobo fikk fredsprisen i 2010, noe jeg personlig hadde vært sterkt imot. Jeg er glad for at Norge ikke unnskylde seg for å ha gitt fredsprisen til Xiaobo. Og uansett så blei forholdet mellom Norge og Kina bedre i 2016. Hva var det som fikk dette til å skje?

En grunn kan være at den norske regjeringa har vært veldig stille rundt alt som har med kritikk av Kina å gjøre. Etter 2010 var den norske regjeringa veldig stille rundt Liu Xiaobo, og de har ikke uttalt seg særlig om ham siden den gang. Likevel er det mange i Norge som har støtta Xiaobo og som har krevd at han bør løslates. Mange i Norge har kritisert den norske regjeringa for å være redde for å uttale seg negativt om Kina. I Norge er det mange som har kritisert regjeringa for å ikke tydelig kritisere Kinas behandling av de muslimske uigurene. I tillegg er det mange som ønska at Norge skulle støtte Hong Kong og deres demonstrasjoner mot Kina. Det er mange i Norge som mener at regjeringa har gjort alt for å fikse forholdet sitt til Kina, selv om det går ut over våre egne verdier og meninger.

Likevel er det også veldig lett å forstå valget til den norske regjeringa. Rent realpolitisk gagner det nok Norge mer å få et godt forhold til Kina enn å kritisere dem for menneskerettighetsbrudd. Kina er en økonomisk stormakt og vil nok bare vokse seg enda større. Har lille Norge råd til å kritisere Kina? Bør vi ikke, rent realpolitisk, heller bare være stille rundt Kinas brudd på menneskerettigheter for å få gode økonomiske avtaler? Vel, rent realpolitisk er det lett å forstå regjeringa. Likevel er det da også snakk om å sette ei grense. Hvor mye kan Norge akseptere før de må kritisere Kina? Styresettene til Kina og Norge er veldig annerledes, så dette vil ikke gjøre det økonomiske samarbeidet mellom de to landene lett. Spesielt ikke om Kina kommer til å straffe Norge like hardt som i 2010.

Man kan også diskutere om ikke integritet er viktigere enn økonomi. Er det viktigere at Norge står tydelig på sine demokratiske verdier, også utenrikspolitisk? Er det flaut at den norske regjeringa har vært så stille rundt mange av Kinas brudd på menneskerettighetene? Skal Norge gi slipp på verdier som vi mener bør være grunnleggende og universelle? Vel, det er en komplisert sak som sjelden er helt svart/hvit. Men det ser uansett ut som om Norge går mot økonomi heller enn å stå opp for sine egne verdier.

Til slutt vil jeg bare si at det er mye annet vi også kunne snakket om når det gjelder Norges forhold til Kina. For eksempel kunne vi snakket om mat. Kinesisk mat har blitt veldig populært i Norge. Så kinesisk kultur har også en økende påvirkning på Norge. Likevel valgte jeg å fokusere på det politiske i denne episoden. Dersom du har noen spørsmål eller tilbakemeldinger må du gjerne ta kontakt. Epostadressen står i deskripsjonen. Så håper jeg at vi treffes igjen i neste episode. Ha det bra!