78 – Den siste istid

Heihei! I dag skal vi snakke om en periode som var betydelig kaldere enn i dag. Før vi gjør det: Dere kan støtte podkasten på Patreon.¹.

Teksten til episoden finner dere på nettstedet. Spørsmål eller tilbakemeldinger kan dere sende meg på epost. All informasjonen finner dere i deskripsjonen. Nå, la oss gå til episoden!

Den siste istida var en periode på ca. 100,000år som varte fra 115,000år siden til 11,700år siden. Denne istida er en del av en lenger rekke med istider og varmere perioder. I dag lever vi i en av disse varmere periodene. Selv om vi kaller hele perioden på 100,000år for istid så betyr ikke det at det var like kaldt hele tida. Inni disse 100,000årene var det perioder med litt varmere eller litt kaldere klima. Likevel var gjennomsnittstemperaturen på jorda betydelig lavere i denne perioden. Temperaturene var lavest i løpet av det som har blitt kalt for den siste istids maksimum som varte mellom 26,500år og 19,000år siden. Isen nådde sitt høydepunkt på denne tida og store deler av Europa var dekka av et islag på 2000-3000 meter. Store deler av Europa var nok ganske lik dagens Antarktis. Gjennomsnittstemperaturen på jorda i denne perioden var omtrent 9 grader celsius eller 48 grader Fahrenheit. For sammenligning er gjennomsnittstemperaturen i dag om lag 15 grader celsius.

I løpet av denne kaldeste perioden var 8% av hele jorda dekka av is hele året, og hele 25% av all landjorda var dekka av is hele året i denne perioden. I tillegg var havnivået hele 125 meter lavere enn det er i dag, noe som vil si at store deler av det som i dag er under vann da ville vært landjord. For å sammenligne mengdene med is i den perioden og i dag så er bare 3,1% av dagens jord dekka av is hele året, og 10,7% av landjorda. Jorda var altså dekka av enorme mengde med is i istidas maksimum. Kontinentene og landene så helt annerledes ut enn i dag, og store deler av jorda ville vært helt ubeboelig på grunn av isen og kulden. Mange steder ville vært slik det er i innlandet på Antarktis i dag. Der lever det nesten ingenting på grunn av isen, det harde klimaet og de lave temperaturene. Store deler av Nord-Europa og Nord-Amerika så nok slik ut i denne perioden. Det var permafrost i Europa så langt sør som dagens Szeged i Sør-Ungarn.  Perioden var også tørrere enn det er i dag. Mange steder regna det betydelig mindre enn det gjør i dag.

Selv om man kan se en global tendens til at temperaturene var lavere i denne perioden, så kunne det være ganske store lokale variasjoner. Dette kan gjøre at det er vanskelig å sammenligne de ulike kontinentene.

Selv om vi ofte kaller denne perioden for den siste istida, så er det ikke sikkert at istida er over ennå. Som sagt tidligere er det helt vanlig med varmere mellomperioder i løpet av istida, uten at vi sier at istida er formelt over. De siste 2,6 millioner årene har sett flere sykluser av istider og mellomistider der temperaturen er varmere. Dette går som regel i sykluser, og vi har få beviser på at denne prosessen er over.  Det er derfor mulig at vi er så heldige at vi lever i en varmere mellomperiode som snart kan være over. Eller kanskje ikke. Det er svært vanskelig å vite, spesielt ettersom vi nå lever i en periode med raskt økende temperaturer. Som regel pleier disse syklusene å skje i hvert 100,000 år med ca. 90,000år med is etterfulgt av ca. 10,000 år med en varmere mellomperiode. Selv om det ikke er sikkert at den siste istida er over ennå, så kommer jeg til å ta utgangspunkt i at den slutta for omtrent 11,700 år siden.

Istida hadde store konsekvenser for jordkloden, spesielt den nordlige halvkule. Dette er kanskje spesielt tydelig i Europa. I Europa overlevde bare de tretypene som tålte mest kulde. De andre treartene døde ut. Dette gjør at man ikke finner trearter som sypress, tempeltre og tulipantre i Europa i dag, selv om de fantes her før. Det var flere trearter som overlevde i Amerika og Asia som ikke overlevde i Europa. Det var også flere andre arter som døde ut på grunn av kulda. Kulda gjorde det vanskeligere for mange å overleve, både planter og dyr.

Våre forfedre måtte også overleve istida. Istida nådde sitt høydepunkt mellom 24,000 og 21,000 år siden. På denne tida fantes det mennesker i Europa og andre deler av den nordlige halvkula. Disse menneskene, våre forfedre, klarte å overleve kulda. En av grunnene til det var at de var veldig tilpasningsdyktige. Store hjerner, kreativitet og språk gjorde at menneskene klarte å overleve den siste istida. Mennesker var også i stand til å lage komplekse og sofistikerte verktøy som de kunne bruke til ulike formål. Kaldere klima kan ha ført til oppfinnelsen av nåla. Ei nål er et veldig tynt og skarpt redskap som man kan brukes til å lage tettsittende klær tilpassa individet. Dette gjorde at mennesker kunne tåle kaldere klima. I tillegg til å lage klær, så modifiserte disse menneskene hulene de sov i slik at de skulle være varme og tørre. Dette var viktig for overlevelse.

Istida var ikke bare en utfordring for våre forfedre; det var også en mulighet. Vannstanden var mye lavere på grunn av at store deler av vannet var is. Dette gjorde at mye av det som er sjø i dag var land da. For eksempel fantes det ikke noe Beringstredet, så mennesker kunne gå fra Asia til Nord-Amerika via ei landrute. Dette gjorde det også lettere for mennesker å komme seg til Australia og Tasmania. At mennesker spredde seg til hele verden var mulig på grunn av istida.

I Norge var hele landet dekka av is under istida. Dette har hatt stor påvirkning på landskapet i Norge. Store daler, vakre fjellformasjoner og majestetiske fjorder er alle forma av istida. Om vi ønsker å se for oss hvordan Norge så ut under istida så kan man reise til de isbreene som fortsatt er igjen i Norge. Jostedalsbreen i Vestland og Innlandet fylker er den største isbreen vi har. Faktisk er det den største isbreen på det europeiske fastlandet. Breen er likevel ikke så veldig gammel. Den er sannsynligvis ikke mer enn 2000år gammel og stammer altså ikke fra siste istid. Likevel gir det en indikasjon på hvordan det kan ha sett ut i Norge under istida. 

Men hva er det som skaper en istid egentlig? For det første skjer ikke ei istid over natta. Ei istid tar lang tid før den utvikler seg. Det skjer når sommertemperaturene synker på den nordlige halvkule over mange år. Dersom snøen fra vinteren ikke smelter på sommeren vil den bygge seg opp og bli mer kompakt. Den kan videre utvikle seg til en isbre. Etter tusener av år kan disse ismassene bygge seg opp og spre seg videre. Denne oppbygninga er knytta til endringer i den globale temperaturen. Dersom den globale temperaturen synker, så vil ismasser bygge seg opp. Istider er knytta til såkalte Milankovitch sykluser som er endringer i jordas vinkel og bane som kan endre mengden av sollys som kommer. Når en rekke slike faktorer kommer sammen så får man mindre sollys på den nordlige halvkule på sommeren, noe som vil føre til at ei istid kan utvikle seg.

Tidligere i episoden nevnte jeg at vi egentlig burde nærme oss en ny istid. Ser det ut som om vi begynner å bevege oss mot ei ny istid? Før den industrielle revolusjonen så det faktisk ut som om somrene holdt på å bli kaldere på den nordlige halvkule. I gjennomsnitt holdt sommertemperaturene på å bli kaldere de siste 6000 årene på den nordlige halvkule. Dette betyr ikke at det bare var kalde somre i 6000år. Klimaet har variert mye i den perioden. Likevel kunne man kanskje se en slags trend mot kaldere vintre på den nordlige halvkule. Men denne trenden har blitt helt reversert med menneskelige utslipp av klimagasser. Nå holder gjennomsnittstemperaturen på jorda å gå oppover. Det blir varmere, ikke kaldere på jorda. Noen forskere mener derfor at mennesker faktisk kan ha spilt en rolle i å utsette ei ny istid, men det kan vi ikke vite med sikkerhet. Uansett ser det ut som om vi ikke nærmer oss en ny istid med det første.

Det var alt for denne episoden. Om dere har noen spørsmål eller tilbakemeldinger må dere gjerne ta kontakt med meg. Dere finner epostadressen i deskripsjonen under. Ellers håper jeg å se dere i neste episode. Ha det bra!