In my experience, the politics of another country can be a bit confusing. In this episode, I will therefore give you a very simple overview of what you should know about the Norwegian political system. I will summarize some points in English at the end of the episode. Let’s start!

Norges politiske system

Norge er et konstitusjonelt monarki. Det vil si at Norge har en konge (monarki) og en grunnlov (konstitusjon). Norge har vært et konstitusjonelt monarki siden 1814.

I Norge er kongen vår øverste representant. Han er statsoverhode i Norge. Siden vi har et konstitusjonelt monarki, så har ikke kongen noe politisk makt. Grunnloven sier at kongen ikke skal ha politisk makt. Kongens makt i Norge er derfor bare symbolsk. Kongen skal representere Norge, men han styrer ikke over Norge. Det er kongen som offisielt utnevner en ny regjering etter valg. Kongen godkjenner offisielt den nye regjeringen, men det er valgene som bestemmer hvem som kommer i regjering.

Den viktigste politiske posisjonen i Norge er statsministeren. Statsministeren har mest politisk makt i Norge. Det er statsministeren som har den øverste politiske posisjonen i landet.

I Norge har vi et parlamentarisk system. Det vil si at den politiske makta ligger i parlamentet. Parlamentet i Norge heter Stortinget. Det er Stortinget som bestemmer lovene. Det er 169 representanter på Stortinget. Disse representantene blir valgt inn hvert fjerde år. De 169 representantene kalles for mandater. Hvert fjerde år er det Stortingsvalg. Da velger vi 169 nye representanter, eller mandater.

Stortinget er den lovgivende makta, mens regjeringa styrer landet. Regjeringa er den utøvende makta. Regjeringa i Norge må ha støtte fra parlamentet (Stortinget). Hvis regjeringa ikke har flertall i Stortinget, må den gå av. Dette gjør at de største partiene på Stortinget velger hvem som skal sitte i regjering. De partiene som har flest representanter på Stortinget, får regjeringsmakta. Det største partiet på vinnersida får som regel statsministerposten.

Norge er et parlamentarisk system som vil si at all makt ligger i Stortinget. Dette skiller Norge fra det politiske systemet i USA. I USA har man valg både for regjeringsmakt (presidentvalg) og parlamentmakt (kongressvalg). Presidenten i USA blir valgt direkte. Dette gjør at det er mulig å ha en republikansk president, men en demokratisk kongress. I Norge har vi bare parlamentsvalg (Stortingsvalg). Det vil si at de partiene som er størst på Stortinget også får regjeringsmakt. De er samme parti.

I Norge har vi et valgsystem som gjør at vi kan få mange partier. Dette skiller Norge fra Storbritannia. Storbritannia har også et parlamentarisk system, men de har et valgsystem som gjør at de ofte får to veldig store partier, og få andre partier i makta. I Storbritannia har de i praksis bare to store partier: Labour Party og Conservative Party. I Norge har vi mange partier. På Stortinget er det 10 ulike partier. Det vil si at partiene må samarbeide for å lage ei regjering.

I dag er det venstresida som har flertall på Stortinget, og vi har derfor ei venstreside regjering også. Det er Arbeiderpartiet som har regjeringsmakt og statsminister. Arbeiderpartiet er det største partiet på Stortinget med 48 av 169 representanter. Dette er ikke flertall, og de er derfor avhengige av støtte fra andre venstresidepartier for å få flertall.

Arbeiderpartiet er det største partiet på venstresida, mens Høyre er det største partiet på høyresida. Det er som regel en av disse to partiene som får statsminister i Norge. I forrige regjering hadde vi en statsminister fra Høyre, Erna Solberg. I dag har vi en statsminister fra Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre.

I tillegg til Arbeiderpartiet og Høyre, finnes det flere mellomstore og små partier. La oss gå igjennom dem kjapt. Vi starter med venstresida.

På venstresida har vi i tillegg til Arbeiderpartiet, partiene SV (Sosialistisk Venstreparti) og Rødt. Rødt er partiet lengst til venstre i norsk politikk. Det er det nærmeste man får et sosialistisk parti i Norge. SV er et mer moderat parti. De ligger litt mer til venstre for Arbeiderpartiet. Partiene på venstresida er altså Arbeiderpartiet, SV og Rødt.

I tillegg har vi flere partier i midten som oftest støtter venstresida. Dette gjelder Senterpartiet (SP) og MDG (Miljøpartiet de Grønne). Senterpartiet er et parti som ønsker mer makt til kommunene. De vil støtte distriktene i Norge. De er imot EU. Miljøpartiet de Grønne (MDG) er mest opptatt av klima og miljø. De støtter venstresida.

På høyresida har vi i tillegg til Høyre partiet Fremskrittspartiet (FrP). FrP ligger lenger til høyre enn partiet Høyre. De vil ha en mindre stat og mer frihet for innbyggerne. De er ofte verdikonservative. FrP er det mest innvandringsskeptiske partiet i Norge.

I tillegg har vi flere partier i midten som støtter høyresida. Dette gjelder Kristelig folkeparti (KRF) og partiet Venstre. KRF er et parti som bygger sin politikk på kristne verdier. De er spesielt opptatt av familiepolitikk. De er verdikonservative. Partiet Venstre er et klassisk liberalistisk parti. De er for frihandel og veldig positive til EU. De er verdiliberale (typisk for venstresida), men ønsker lavere skatter og mindre reguleringer på næringslivet (typisk for høyresida). Venstre støtter høyresida.

En kjapp oppsummering av partisystemet. Arbeiderpartiet og Høyre er de to største partiene i norsk politikk. Arbeiderpartiet er på venstresida, Høyre er på høyresida. Arbeiderpartiet samarbeider med venstrepartiene Rødt (lengst til venstre) og Sosialistisk Venstreparti (SV) og med sentrumspartiene Senterpartiet og Miljøpartiet de Grønne. Høyre samarbeider med høyrepartiet FrP og sentrumspartiene Kristelig Folkeparti (KrF) og Venstre.

Helt til slutt vil jeg nevne noe som heter «sperregrensa» i norsk politikk. I norsk politikk er det en stor fordel å komme over 4 % av stemmene. De partiene som kommer over 4 % sier vi kommer over «sperregrensa». Dette er et system for å forhindre at vi får for mange små partier på Stortinget. Jeg skal prøve å forklare dette så enkelt som mulig.

På Stortinget har vi 169 representanter. 150 av disse representantene blir fordelt helt vanlig. 19 av dem kalles derimot for utjevningsmandater, én for hvert valgdistrikt. Det er 19 valgdistrikter i Norge. Disse 19 blir fordelt mellom alle partiene som får over 4 % av stemmene. Dette er veldig viktig for de små partiene. Partiene som får over 4 % får mange flere representanter på Stortinget enn de som kommer under. La oss ta et eksempel fra forrige valg.

I Stortingsvalget i 2021 fikk Miljøpartiet de Grønne 3,9 % av stemmene. De fikk 3 representanter på Stortinget. Partiet Venstre fikk 4,6 % av stemmene. Det er bare 0,7 % flere stemmer, men de fikk 8 representanter på Stortinget, 5 flere enn Miljøpartiet de Grønne. Grunnen til det var at de kom over sperregrensa, mens MDG kom under sperregrensa. Hvilke partier som kommer under og over sperregrensa, kan avgjøre hvem som vinner valget i Norge. Ved norske valg, er det derfor mye diskusjon rundt hvilke partier som kommer over eller under «sperregrensa» og får «utjevningsmandater».

The Political System of Norway

Norway is a constitutional monarchy, meaning it has a king (or queen) as head of state whose power is limited by the constitution. The Norwegian Constitution explicitly says that the king should have no political power. He therefore only has a symbolic role as head of state, officially representing Norway.

The political power lies with the prime minister, the most important political position in the country. The prime minister leads a cabinet that governs the country.

Norway has a parliamentary system, meaning that all power lies with the Parliament. The prime minister can only sit as long as he or she has the support of the majority of the Parliament, called Stortinget in Norway. This means that the party with the most mandates at the parliament also has the prime minister and governing power. There are 169 seats in the Norwegian Stortinget.

In Norway, we only elect the parliament, unlike the US, which elects the president and parliament separately. In the US, it is therefore possible to have a democratic president and republican congress. This is not possible in Norway. The governing prime minister has to have majority support in parliament.

The electoral system in Norway favours a system of many political parties, unlike the UK with mainly two big parties: The Labour Party and the Conservative Party. Now, in 2025, we have 10 different parties at Stortinget in Norway.

The biggest parties are Arbeiderpartiet (left) and Høyre (right). One of these two parties usually have the prime minister post. From 2021 to 2025 we have had a prime minister from Arbeiderpartiet which was the biggest party in thr last election. They won 48 out of 169 seats at Stortinget. This was far from a majority, and they are therefore reliant upon support from other left-leaning parties.

The other two parties on the left are Rødt (the most radical one) and Sosialistisk Venstreparti (more moderate, but to the left of Arbeiderpartiet). Additionally, there are two parties at the centre which support Arbeiderpartiet: Senterpartiet (a party for the districts) and Miljøpartiet de Grønne (the green party in Norway).

In addition to Høyre, there is one right-leaning party: Fremskrittspartiet. They are further to the right of Høyre, and are characterized by their scepticism to immigration. In addition, there are two centre parties that support Høyre: the party Venstre (a liberalist party in the classic sense) and Kristelig Folkeparti (the Christian party).

One last thing you should know about: “sperregrensa”. During elections, you will hear a lot about this so-called “sperregrensa”. In short, every party that gets more than 4 % comes over the “sperregrense” or simply “the barrier”. This gives them a huge advantage over those parties which don’t reach 4 %. Here is the reason:

150 of 169 of the seats of Stortinget are given according to normal election procedures. The last 19, one for each of the 19 electoral districts, are divided between all parties that come over 4 %, the “sperregrense”. Which parties come over and under the “sperregrense” often decides which side wins the election and is therefore very important in Norwegian politics. Let us look at a real-life example.

In the elections of 2021, the Green Party (Miljøpartiet de Grønne) got 3.9 % of the votes, and therefore came under the “sperregrense”. They got 3 representatives at the Stortinget. The party Vesntre got 4.6 % of the votes, and therefore came over the 4 % sperregrense. They got 8 representatives, 5 more than the Green Party, although they only got 0.7 % more votes.

This system was implemented in order to limit the amount of small and very small parties at Stortinget.