100 – Norge og EU

Heihei og velkommen til en ny episode. I dag skal vi snakke om Norge og Den europeiske union (EU). Som dere sikkert allerede vet, så er Norge ikke offisielt med i EU. Likevel har vi veldig mye med EU å gjøre. Faktisk er Norge kalt for et av de landene som er nærmest knytta til EU, uten å offisielt være en del av unionen. La oss se litt nærmere på Norges tilknytning til EU, litt historie og hvilke avtaler som finnes mellom Norge og EU i dag.

Norge samarbeider tett med EU, men vi er ikke en del av unionen. Norge er ikke et offisielt medlem av EU. Likevel er Norge med i mange av EU institusjonene og avtalene. Norge er, som andre EU-land, bundet av EU-lover. Hva er grunnen til det? Og hvorfor er ikke Norge med i EU? Vel, dette er et ganske komplekst tema, og til og med mange i Norge har ikke helt oversikt over Norges forhold til EU. Kort oppsummert er Norge knytta til EU via to svært viktige avtaler: Avtalen om norsk medlemskap i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (ofte forkorta til EØS-avtalen) og Schengen avtalen. I tillegg har Norge flere enkeltavtaler med EU, blant annet knytta til samarbeid i utenrikspolitikk og overvåking. Altså, Norge er knytta til EU via EØS-avtalen, Schengen-avtalen og enkeltavtaler med EU. La oss se på litt historie før vi går nærmere inn på disse avtalene.

EU starta som en kull- og stålunion mellom Tyskland, Frankrike, Belgia, Luxembourg, Nederland og Italia i 1951 da de undertegna Paris-traktaten. Et av hovedmålene med avtalen var å hindre framtidige kriger i Europa. Dette skjedde rett etter Andre verdenskrig og Frankrike ville spesielt unngå en ny krig med Tyskland. Løsningen ble tettere europeisk integrasjon. De seks første landene har ofte blitt kalla for «de indre seks». I 1957 blei samarbeidet mellom landene styrka ved signeringen av Roma-traktaten. De oppretta Det europeiske økonomisk fellesskap som skulle jobbe mot de såkalte «fire-frihetene»: Fri flyt av personer, varer, tjenester og kapital. Det begynte som en tollunion, altså at landene slapp å betale toll på varer fra de andre landene, men utvikla seg til å bli et tett samarbeid på andre områder også, for eksempel jordbruk.

Det europeiske økonomiske fellesskapet var en stor suksess og mange andre europeiske land så at de måtte gjøre noe for å være konkurransedyktige. Storbritannia var blant disse. De ønska handelssamarbeid, men ville ikke ha fri flyt av personer eller samarbeid i jordbruket. Storbritannia tok derfor initiativet til å skape Det europeiske frihandelsforbund (EFTA) i 1960 sammen med Østerrike, Danmark, Portugal, Sverige, Sveits og Norge. Finland, Island og Liechtenstein blei seinere også medlemmer. EFTA skulle vise seg å være mindre effektiv enn Det europeiske økonomiske fellesskap (seinere EU, Den europeiske union). Storbritannia søkte derfor medlemskap i EU og gikk ut av EFTA til fordel for EU i 1972.

I samme periode søkte både Danmark og Norge på medlemskap i EU. Norge hadde en folkeavstemming i 1972 om landet skulle bli en del av EU eller ikke. 53,5 % i Norge stemte imot norsk EU-medlemskap. Flertallet ønska altså ikke at Norge skulle være en del av EU. Dette skjedde til tross for at flertallet av norske politikere og de største norske partiene ønska norsk medlemskap i EU, og statsministeren Trygve Brattli fra Arbeiderpartiet gikk av på grunn av resultatet. Etter at Norge hadde stemt «nei» til EU var det danskene sin tur til å stemme om EU-medlemskap. I Danmark stemte flertallet for, og landet blei derfor formelt et EU-land i 1973 og gikk ut av EFTA.

I 1994 bestemte Norge seg igjen for å stemme om EU-medlemskap. Dette skjedde etter at EU-landene hadde blitt enige om enda tettere samarbeid, Den kalde krigen var over og Sverige og Finland skulle også stemme om EU-medlemskap. Til forskjell fra forrige EU-valg i Norge i 1972, der Norge hadde folkeavstemming før Danmark, så hadde Sverige og Finland folkeavstemming før Norge denne gangen i 1994. Både Finland og Sverige stemte for EU-medlemskap og gikk dermed ut av EFTA til fordel for EU. Igjen var flertallet av norske politikere og norske parti for norsk EU-medlemskap. Alt tyda på at Norge denne gangen skulle stemme for medlemskap. Men det skjedde ikke. 52 % stemte mot medlemskap og Norge forblei altså et EFTA land. Igjen sa Norge nei til EU.

Norge er et land som ligner mye på Sverige og Danmark. Vi samarbeider på svært mye, kulturene og språkene er svært like og man har mange historiske likheter. Likevel har Norge stemt nei til EU to ganger, mens både Sverige og Danmark er EU-land. Hvorfor det? Vel, det var kanskje spesielt tre grunner: jordbruk, fiske og norsk nasjonalisme. La oss begynne med jordbruk. Jordbruk er en økonomisk ganske uviktig sektor i Norge, men politisk og strategisk svært sentral. Problemet med norsk jordbruk er at det i stor grad er avhengig av subsidier for å være konkurransedyktig. Dette er ikke lov under EU-lov. Norsk jordbruk hadde derfor sannsynligvis blitt svekka og endra av norsk EU-medlemskap.

Den andre faktoren for at Norge sa nei var en sterk fiskesektor. EU blir styrt av en felles fiskepolitikk. Norge ønsker ikke å være en del av denne felles fiskepolitikken og administrasjonen til EU. Fiske er en mye viktigere økonomisk sektor i Norge enn i de fleste EU-land, og Norge ønsker derfor å holde fiske utenfor EU. Den tredje og den viktigste faktoren for at nordmenn stemte nei til EU var norsk nasjonalisme og redselen for tap av norsk selvstyre, altså autonomi. Norge er et land som ligger helt i utkanten av Europa. Det er det nordligste landet i Europa; vi grenser særlig til Sverige og Finland, med ei lita grense mot Russland. Historisk, kulturelt og geografisk er det ingen tvil om at Norge er et europeisk land, men det er heller ingen tvil om at det lenge også har ligget litt for seg selv. I tillegg er Norge et relativt ungt land. Vi fikk vår egen grunnlov i 1814 og blei først helt selvstendige i 1905. Dette har gjort at nasjonalismen står sterkere i Norge enn i våre skandinaviske venner i Danmark og Sverige.

Norge er altså ikke et EU-land, men landet er likevel så nært knytta til EU at det nesten er det i praksis. La oss se på den viktigste avtalen mellom Norge og EU: EØS-avtalen. EØS står for Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet og består av alle EU-landene utenom Kroatia og tre av EFTA landene: Norge, Island og Liechtenstein. Sveits har ikke skrevet under på EØS-avtalen. EØS gir Norge tilgang til Det indre markedet i Europa. Altså, Norge kan handle med EU-land uten å betale toll, akkurat som et hvilket som helst annet EU-land. EØS dekker i tillegg til handel næringslivet, banknettverk, kjøp og salg av tjenester, forsikring og rett til å arbeide. Akkurat som ett EU-land, så er EØS/EFTA landene en del av de fire frihetene: fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital. Norge skreiv under på EØS-avtalen i 1993, altså rett før EU-valget i 1994. Det var altså i utgangspunktet tenkt på som et skritt mot fult EU-medlemskap. Nå har det derimot blitt hovedavtalen mellom Norge og EU.

Det er ikke alt som er dekka av EØS-avtalen for Norge sin del. Jordbruk og fiskenæringa er holdt utenfor. Dette er næringer som er politisk og/eller økonomisk viktige for både Norge og Island, noe som gjør at EØS-avtalen er svært gunstig, svært bra, for både Norge og Island. Det virker altså som EØS gir Norge den perfekte blandingen av deltagelse i EU og selvstendighet. Men er det noen negative sider for Norge med EØS-avtalen? Ja, absolutt. Faktisk er EØS-avtalen svært problematisk for norsk demokrati. Norge må nemlig godta og implementere mesteparten av EU-lovene som blir vedtatt, men uten at de selv kan være med i prosessen. EØS-land som ikke er med i EU må altså godta lover som er bestemt av andre land, uten at de selv har stemmerett. En av hovedgrunnene til at Norge stemte nei til EU var redselen for å miste selvstyre. Likevel ser det ut til at Norge har mindre selvstyre under EØS-avtalen enn de ville hatt i EU.

Den nest viktigste avtalen med EU er Schengen-avtalen. Den begynte som en avtale om felles ytre landegrenser og indre reisefrihet mellom EU-landene Belgia, Nederland, Luxembourg, Frankrike og Tyskland i 1985. Senere skulle denne dekke alle EU-landene. Avtalen går ut på at folk kan reise fritt mellom landene, uten å vise fram pass eller gå gjennom en tollstasjon Dette krever at landene samarbeider tett om innvandring og kontroll av ytre grenser, for dersom en person kommer innenfor et Schengen-land, så kan denne person reise til hvilket som hest annet Schengen-land, uten å bli sjekka. Danmark var det første nordiske landet som søkte medlemskap i Schengen-avtalen. Problemet med dette var at Norge, Sverige, Finland, Island og Danmark allerede hadde en lignende avtale mellom seg: Den nordiske tollunionen. Dermed måtte alle de nordiske landene vurdere å bli med i Schengen, eller eventuelt oppløse tollunionen mellom seg. Det sistnevnte var ikke et alternativ. Folk i Norge og Sverige kryssa landegrensa daglig, og innføring av grensekontroll ville ha vært upopulært i begge landene. Dermed blei Norge et formelt medlem av Schengen i 2001. Det betyr at nordmenn fritt kan reise til EU-land, og personer fra EU-land kan fritt reise til Norge.

Det siste vi skal se på er enkeltavtaler mellom Norge og EU. Med EØS og Schengen, så er allerede Norge med i de aller fleste EU-organ og samarbeidsområder. Det er likevel noen enkeltområder som ikke er dekka av EØS eller Schengen. På disse områdene har Norge enkeltavtaler med EU. Det viktigste felter her er samarbeid i utenrikspolitikken. Norge møter utenriksrepresentanter fra EU minst én gang hvert halve år, ofte mye mer. Norge møter også regelmessig EUs utenrikstjeneste EEAS om sentrale utenrikspolitiske saker. I flertallet av sakene så støtter Norge EU sine utenrikspolitiske saker og prioriteringer. I tillegg til utenrikspolitikk, så samarbeider Norge tett med EU i sikkerhetspolitikk. Dette innebærer for eksempel at Norge deltar i EUs forsvarsfond (EDF), selv om vi ikke er formelt med i EU.

På de aller, aller fleste områder, så er Norge altså tett knytta til EU. Dette gjelder kultur, politikk, økonomi og forsvar og sikkerhet. Norge er altså så å si et EU-land. Det er det nærmeste det er mulig å være et EU-land uten å være et formelt medlem. Egentlig er det bare jordbruk og fiske Norge har kontroll over selv. Norge har heller ikke formelt medlemskap eller stemmerett i EUs viktigste institusjoner. Norge får altså ikke være med å bestemme lover som vil gjelde seg selv. Ettersom vi allerede nesten er et EU-land, så tror jeg kanskje det er på tide å igjen diskutere om Norge skal ta det siste steget, og bli ett fult medlem av EU. Dette ville gitt Norge en stemmerett i EU. Jordbruk og fiske er kanskje verdt å ofre for en sterkere demokratisk stemme?