Hei alle sammen! I denne episoden skal jeg snakke om ytringsfrihet i Norge basert på det som står i grunnloven. Hvis dere synes at denne episoden er litt vanskelig å forstå, så kan dere prøve å høre en forenkla versjon på Norsk for Beginners. Den episoden vil være litt lettere, så kan dere komme tilbake til denne episoden etterpå. Jeg legger ved ei lenke i deskripsjonen.

Ytringsfrihet i grunnloven

Ytringsfrihet betyr retten til å si og skrive din mening, uten å bli straffet for det. I Norge er det paragraf 100 i grunnloven som gir oss ytringsfrihet. I den originale grunnloven av 1814 var det bare ytringsfrihet for skrevet tekst. Det stod at «ingen kan straffes for noe skrift». Ingen skulle straffes for det de skreiv i aviser eller bøker. I dag har vi derimot behov for å beskytte mer enn bare skrift.

 Siden 1814, har vi fått mye mer teknologi som gjør det mulig å ytre oss, ikke bare i tekst, men også muntlig og visuelt. Vi kan lage videoer, podkaster, sosiale media innlegg, blogger og så videre. Disse teknologiene fantes ikke i 1814. Da var man mest opptatt av å beskytte folks rett til å skrive aviser og bøker. I dag må vi også beskytte muntlig tale og visuelle uttrykk. I 2006 endra vi derfor paragrafen slik at den skulle beskytte ikke bare skriftlige, men også muntlige og visuelle ytringer.

I dag står det i grunnloven at:

Ytringsfrihet bør finne sted. Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.

La oss stoppe opp her. Dette betyr at vi har rett til å ytre det vi mener, uten at vi skal straffes juridisk for dette. Vi kan heller ikke straffes for å ha mottatt opplysninger, ideer eller budskap. Likevel er det noen begrensninger. Vi har bare ytringsfrihet når det kan forsvares ut fra begrunnelsen for ytringsfrihet, altså søken etter sannhet, demokrati og personlige meninger. Ytringsfriheten i Norge er vid, men ikke uten grenser. For eksempel kan det være ytringer som oppfordrer til vold og skade mot andre personer. Dette er noe vi kommer tilbake til.

Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.

Her står det eksplisitt at vi kan si det vi vil om statsstyret, altså regjeringen, Stortinget og politikere, uten at vi kan bli straffet for dem. Vi har altså rett til å kritisere styret av Norge, eller som det står i Grunnloven «frimodige ytringer». Men det er også begrensinger her. Hvis det er særlig tungtveiende grunner, altså veldig viktige grunner, så kan ytringer begrenses. Dette vil jeg tro viser til ytringer som kan skade Norge, for eksempel klassifisert informasjon. Altså har vi ikke rett til å dele klassifisert informasjon som kan skade Norge. I tillegg nevnes ytringsfrihetens begrunnelser igjen. Altså, vi har ikke rett til å oppfordre til skade eller vold mot politikere, for eksempel.

Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder.

Denne delen er veldig interessant. Forhåndssensur vil si at man tvinger folk til å endre en ytring eller ikke å ytre seg i det hele tatt. Sensur blir brukt i mange diktaturer for å hindre kritikk av styret. Denne delen skal altså hindre at dette skjer i Norge, men det er en begrensning. Forhåndssensur kan benyttes dersom det er nødvendig for å beskytte barn og unge, altså alle under 18 år, fra skadelig påvirkning fra levende bilder. Dette vil nok si sosiale medier spesielt. For eksempel vil det være mulig å sensurere voldelig eller seksuelt innhold på internett for barn under 18 år. Likevel er denne åpen for tolkning. Hva er skadelig påvirkning fra levende bilder?

Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter. Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.

Denne er interessant. Ytringsfriheten gir oss også rett til innsyn i hva staten gjør. Vi borgere har rett til å lese dokumenter og følge forhandlinger i demokratisk valgte institusjoner. Vi har rett til å vite hvordan vi blir styrt. Det er noen begrensninger. For eksempel er det også viktig med personvern, altså å passe på at personlige opplysninger om individer ikke skal spres fritt. I tillegg står det «tungtveiende grunner». Dette vil jeg tro betyr informasjon som kan skade Norge. For eksempel er det ikke lurt å offentliggjøre forsvarsplaner av Norge, noe som kan brukes til å skade landet.

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

Dett er den siste delen av grunnloven. Vi borgere har ikke bare rett til beskyttelse mot straff dersom vi ytrer oss. Vi har også rett til å delta i en åpen og opplyst offentlig samtale. Dette skal staten sikre oss borgere. Her er særlig NRK viktig. NRK skal legge til rette for en åpen og opplyst samtale med debatter og folkeopplysning.

Ytringsfrihet i Norge

I Norge har vi altså rett til å ytre oss uten å bli straffa for det, stort sett. Det er noen begrensninger, men i det store og det hele har vi bred ytringsfrihet i Norge. Jeg kan kritisere statsminister Jonas Gahr Støre, uten at jeg blir satt i fengsel for det. Min podkast hadde ikke vært mulig å lage uten ytringsfrihet. Jeg har for eksempel dekka valg i Norge (se episode 84 Stortingsvalget i Norge 2021); jeg har uttalt meg kritisk til politiske ideologier (se episode 79 – Kommunisme); jeg laget en episode om Norges forhold til Kina hvor jeg ytra kritikk om den norske regjeringa (se episode 67 – Norges forhold til Kina); og jeg har uttalt meg om flere kontroversielle temaer (se episode 64 – Eutanasi (aktiv dødshjelp) og episode 63 – Hvalfangst).

Jeg kunne ikke ha laget denne podkasten i et diktatur. Likevel er det begrensninger på hva jeg kan si. Jeg kan for eksempel kritisere kommunisme som ideologi, men jeg kan ikke oppfordre folk til å utøve vold mot kommunister. Dette står ikke i grunnloven, men i straffeloven. Dette er lover som Stortinget har vedtatt. De er mye enklere å endre og fjerne enn grunnlovsparagrafer. I straffeloven paragraf 185 står det:

Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler. Den som i andres nærvær forsettlig eller grovt uaktsomt fremsetter en slik ytring overfor en som rammes av denne, jf. annet ledd, straffes med bot eller fengsel inntil 1 år.

Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

1. hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse
2. religion eller livssyn,
3. seksuelle orientering,
4. kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk, eller
5. nedsatte funksjonsevne.

Jeg kan altså ikke ytre meg hatefullt eller diskriminerende. I loven blir det definert som «det å true eller forhåne noen» eller fremme «hat, forfølgelse eller ringeakt» på grunn av noens «hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk eller nedsatte funksjonsevne.»

Denne loven er likevel ikke uproblematisk. Hva er forskjellen på veldig krass kritikk og en hatefull ytring? Når blir en ytring hatefull? La oss ta noen eksempler.

I kommentarfelt på internett ser jeg ofte ytringer som er veldig kritiske til folk som utøver religion. For eksempel har jeg sett kommentarer som beskriver kristne som «dumme» på grunn av at de tror på bibelen. Er dette en hatefull ytring eller en legitim kritikk av kristne? Slik jeg tolker ytringsfriheten i Norge, så er dette innafor, selv om jeg selvsagt ikke er enig med ytringen.

La oss ta et eksempel på en person som ble dømt for hatefulle ytringer. I 2022 ble en norsk mann dømt til 15 dagers betinget fengsel og en bot på 15 000 kroner for hatefulle ytringer mot transpersoner. I straffeloven står det at man kan straffes for bot ved hatefulle ytringer basert på «kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk». Jeg kommer til å lese opp kommentaren denne personen skrev på Facebook som et eksempel på hva som kan bli definert som en hatefull ytring juridisk. Jeg må bare først si at dette er ikke meninger jeg er enig i. Jeg leser nå opp Facebook kommentaren:

Mann som ble dømt for hatefull ytring 2022:

Tror du virkelig at et eneste menneske tror du er et kvinnemenneske og ikke en gubbe med rare fantasier. Det sagt er det uforståelig for meg at myndighetene fremdeles tillater at du har omsorgsansvar for barn. Perverse mannegriser som permalaiver at de er småpiker har vel strengt tatt ingen injurierende kraft.

https://www.nrk.no/vestland/historisk-dom_-mann-domt-for-hatefulle-ytringer-mot-transperson-pa-facebook-mot-transperson-1.16123183

Denne ytringen ble altså definert som hatefull ovenfor transpersoner. Men dette er bare et eksempel. I andre eksempler kan det være vanskelig å definere et klart skille mellom kritikk og hatefull ytring. For eksempel koranbrenning. Er koranbrenning en hatefull ytring eller en legitim kritikk?

I Norge er det lov å brenne koranen og andre hellige skrifter. Dette er beskytta av ytringsfriheten. I Danmark er det derimot ikke lov å brenne koranen. Der blir dette definert som en «hatefull ytring». Likevel tror jeg også dette kan ha andre motiver som å beskytte Danmark mot terror og hindre at Danmark får problemer i internasjonale relasjoner med muslimske land. I Danmark ble loven innført i 2023.

Bør koranbrenning, eller bibelbrenning for den slags skyld, være lovlig? Eller bør det defineres som en hatefull ytring? Jeg mener at man må være svært forsiktig med å innføre lover som beskytter religiøse symboler. Selvsagt skal man ikke oppfordre til vold mot religiøse personer, men religiøse symboler bør ikke beskyttes på samme måte. Jeg er ikke enig med koranbrennere. Jeg synes at brenning av religiøse symboler er unødvendig og usmakelig. Men jeg mener ikke at det bør være straffbart.

Og dette er nok et eksempel på at jeg sier hva jeg mener og dermed bruker ytringsfriheten min.

Ytringsfrihet er vanskelig, og det skal være vanskelig. Ytringsfrihet er ikke å beskytte ytringer du er enig med. Det er lett. Det er mye vanskelige å beskytte retten nynazister eller religiøse fundamentalister har til å ytre seg. Husk at også de meningene du er dypt uenige med er beskytta av ytringsfriheten, men ytringsfrihet betyr ikke beskyttelse mot kritikk.

Det er derfor ytringsfriheten er så genial. Folk som er dypt uenige kan i all offentlighet ytre sine meninger. Jeg har lov til å være dypt uenig med folk og kan si det offentlig. Jeg kan bli kritisert for mine meninger, og jeg kan kritisere andre for sine meninger. Jeg mener derfor at ytringsfriheten skal begrenses så lite som mulig. Uten ytringsfriheten, så er ikke demokrati mulig.

La oss derfor avslutte med et sitat fra Evelyn Beatrice Hall i boka The Friends of Voltaire (1906):

«Jeg er uenig i dine meninger, men jeg vil inntil døden forsvare din rett til å hevde dem.»

Støtt podkasten på Patreon: https://www.patreon.com/laernorsknaa

Framsidebildet er henta fra en faksimile av den originale grunnloven 1814 fra Wikimedia Commons.