Easy Stories in Norwegian: Rødhette og ulven

Eventyret om Rødhette og ulven

Det var en gang en familie som bodde på landet. Familien besto av mor, far og ei lita datter. Dattera ble ofte kalt for Rødhette, siden hun så ofte hadde på seg en rød kappe med ei rød hette over hodet. Det var derfor hun ble kalt Rødhette.

En dag sa moren til Rødhette at hun skulle gå til bestemoren for å gi henne ei kake. Bestemoren var skrøpelig og syk, så hun klarte ikke lenger å gå til butikken. Derfor var det viktig at folk tok med mat til henne.

Moren sa til Rødhette:

“Husk, Rødhette, du må gå på veien, ikke gå ut i skogen. Og viktigst av alt: Ikke snakk med fremmede. Ikke snakk med folk du ikke kjenner. Faktisk, det er best hvis du ikke snakker med noen. Bare gå rett til bestemor med maten.”

Og Rødhette sa: “Ja, selvfølgelig, mor.”

Rødhette begynte å gå. Hun gikk og så seg rundt. Fuglene sang, og det var vakkert i skogen. Plutselig så hun noen vakre blomster. Hun begynte å plukke dem. Hun gikk bort fra veien og plukket blomster. Det var akkurat det moren hadde sagt at hun ikke skulle gjøre.

Mens hun plukket blomster, kom en ulv bort til henne.

“Hva gjør du her, lille jente?” sa ulven til Rødhette.

“Jeg plukker bare noen blomster. Jeg skal til bestemoren min med denne maten,” sa hun og viste fram kurven der kaka og maten til bestemor lå.

“Å ja, så hyggelig,” sa ulven og fikk en idé.

“Hvor bor bestemoren din?”

Rødhette forklarte ulven hvor bestemoren bodde. Ulven fikk en ond plan. Han sprang av sted til bestemors hus.

Mens Rødhette fortsatte å plukke blomster, hadde ulven allerede kommet fram til bestemors hus – og han spiste henne levende.

Rødhette visste selvsagt ingenting om dette. Hun gikk videre på veien og kom til slutt fram til bestemors hus. Hun banket på døren.

“Bank, bank, bank.”

“Kom inn,” sa ulven, forkledd som bestemor.

“Du høres så rar ut, bestemor. Du har så mørk stemme.”

“Eh… Jeg er litt syk. Jeg har vært litt syk i det siste. Jeg er litt forkjølet,” sa ulven. “Bare kom inn.”

Rødhette gikk inn. Der så hun bestemor, men bestemor så veldig rar ut.

“Hvorfor har du så store ører, bestemor?” spurte Rødhette.

“Det er bare sånn at jeg kan høre deg bedre. Jeg er gammel og har fått dårlig hørsel. Jeg hører ikke like godt som før, så jeg må ha større ører for å høre deg.”

“Men hvorfor har du så store øyne, bestemor?”

“Det er for at jeg kan se deg bedre. Med disse store øynene kan jeg se deg mye bedre.”

“Men bestemor, hvorfor har du så store tenner?”

“Det er for at jeg kan spise deg!”

Og ulven spiste Rødhette levende.

Men rett før hun ble spist, ropte hun ut. Samtidig var en jeger ute i skogen. Han hørte skriket til lille Rødhette.

“Hva var det for noe?” spurte jegeren seg selv. “Det kom vel fra huset der borte, der den gamle dama bor.”

Han tok med seg en øks og sprang bort til huset.

Da han kom inn, så han ulven som hadde slukt både bestemor og lille Rødhette.

“Hva har du gjort, ulv?! Jeg skal drepe deg for dette!”

Jegeren tok opp øksa og slo ulven med all sin kraft. Ulven døde, og jegeren kuttet opp magen hans. Der fant han bestemor og Rødhette – heldigvis i live!

“Tusen takk, jeger, for at du reddet oss,” sa bestemor.

Og Rødhette? Vel, hun hadde lært en viktig lærepenge:

Man må være forsiktig med å snakke med fremmede.

Snipp, snapp, snute, så var eventyret ute.

Bildet: Little Red Riding Hood by Jessie Willcox Smith, 1911. From the book A Child’s Book of Stories (link to page). Jessie Willcox Smith (1863 – 1935)