113 – Kvener, en nasjonal minoritet

https://youtu.be/WSdtR8zzjz4

I denne episoden skal vi snakke om kvener. Jeg har allerede laget flere episoder om samene som dere vet er ei urfolksgruppe i Norge. Men i Norge har vi også noe som vi kaller for nasjonale minoriteter. Dette er innvandringsgrupper som har vært så lenge i Norge og hatt en så langvarig tilknytning til Norge at de har fått en spesiell status. Mens urfolk gjerne var de første som bosatte et land eller bodd der i tusenvis av år, så har nasjonale minoriteter kanskje bodd noen tre-fire-eller-femhundre år i Norge. Dette gjør at får en litt spesiell status siden de har bodd her mye lenger enn andre innvandringsgrupper i Norge. I Norge har vi fem nasjonale minoriteter: kvener, jøder, skogfinner, romer og romanifolk. I denne episoden skal vi snakke om kvener.

Først og fremst, hvem er kvenene? Kvenene er ei gruppe finner, altså folk fra Finland, som kom til Norge for lenge siden. Disse personene fra Finland som vi kaller for kvener kom særlig til Nord-Norge fra nordlige deler av Finland. Det vil si at mange kvener har røttene sine i Nord-Finland. De første kildene på finner i Nord-Norge finner vi fra 1500-tallet. På 1500-tallet har vi skattelister som snakker om «kvener». Dette er altså grunnen til at vi snakker om kvener som ei nasjonal gruppe i Norge. Det har eksistert kvener i Norge i hvert fall i 500 år, sannsynligvis lenger.

Kvener, eller personer fra Nord-Finland, reiste til Norge i ulike perioder. Særlig på 1700-tallet var det mange kvener som reiste til Norge fra de nordlige delene av en region i Finland som heter Bottenviken. Men hvorfor kom de til Norge akkurat på denne tida? Historikere tror at det er særlig to grunner til dette og de henger sammen med hverandre. De to grunnene påvirker hverandre. Den første grunnen er Den store nordiske krigen fra 1700 til 1721 som var en stor krig der Sverige og Finland, som var en del av Sverige, kjempet mot Russland, Polen, Preussen, Hannover og Danmark-Norge. Det er den lengste og dødeligste krigen i Norden og gjorde at mange i Finland flykta til Norge.

Den andre grunnen er sultkatastrofer i Finland. Slutten av 1600-tallet og første halvdel av 1700-tallet var svært vanskelig for Finland. Denne perioden har ofte blitt kalt for Den lille istida. Hvorfor? Jo, fordi det var veldig kaldt i store deler av Europa og verden i denne perioden. Kaldere klima er spesielt vanskelig i en region som Norden der temperaturene allerede er lave. I Norge var vi heldige siden man kunne kjøpe korn fra Europa og man kunne spise og selge fisk på grunn av den lange kysten. I Finland var det derimot mye verre. Kaldere temperaturer i Finland gjorde at avlingene, altså det du dyrker, ble mindre. Folk fikk mindre mat. Det ble også mer sannsynlig at hele avlinger døde på grunn av frost, altså at det plutselig ble veldig kaldt som gjorde at plantene døde, og at folk dermed ikke hadde mat.

I Finland var det noen grusomme sultkatastrofer i denne perioden. Spesielt ille var det fra 1695 til 1697. Dette er en periode som noen finske historikere har kalt for «årene med massedødsfall» siden så mange døde i denne sultkatastrofen. 150 000, eller ca. en tredjedel av Finlands befolkning på den tida, døde av sult. Dette er den verste sultkatastrofen i Finlands historie, og mange prøvde å flykte for å overleve. Utover første halvdel av 1700-tallet var det også flere sultkatastrofer i Finland. Noen reiste derfor til Norge, særlig de fra Nord-Finland, og disse ble kalt for kvener.

I tillegg til disse to grunnene, altså krig og sult, så har historikere i nyere tid også pekt på økonomiske faktorer. Nyere historisk forskning mener at det også var økonomiske og demografiske faktorer involvert. I store deler av Finland var det ikke nok jord til folk. Dette gjorde at mange finner reiste nordover for å skaffe seg jord som de kunne dyrke. Mange flyttet lenger og lenger nordover, og kryssa til slutt grensa fra Nord-Finland til Nord-Norge. Vel, de kryssa for så vidt ikke ei grense ettersom Sverige og Norge først ble enige om ei grense mellom de to landene i 1751. Fram til da var det altså ei flytende grense i nord. Dette gjorde også at det var svært lett å bevege seg mellom Finland og Norge.

Hvor bosatte kvenene seg? De fleste bosatte seg i deler av Finnmark og Nord-Troms. Dette var områder der det bodde mange samer. Av og til kunne det bli konflikt mellom kvener og samer om jord, skog og fiske, men møtet mellom samer og kvener var også preget av samarbeid og tilpasning. Det var altså ikke en stor konflikt mellom kvener og samer. Faktisk var det mye kontakt mellom kvener og samer, og noen steder ble kvenene integrert og assimilert i den samiske befolkninga. Mange kvener og samer giftet seg med hverandre og fikk barn. Svært mange i Nord-Norge, spesielt i Nord-Troms og deler av Finnmark, har en god blanding av finske (eller kvenske), samiske og norske forfedre. Men det fantes også egne kvenbygder, altså steder det først og fremst bodde kvener.

Hva synes staten Danmark-Norge om at kvener flyttet til Nord-Norge? Faktisk var det mange embetsmenn, altså prester, advokater, dommere og folk med høyere utdanning, som var positive til kvensk innvandring i Nord-Norge. Kvenene var dyktige arbeidere og jordbruksfolk. De var flinke til å rydde land og drive jordbruk. De var også flinke håndverkere og var flinke til å lage solide hus av tømmer, altså tre. Jordbruk hadde mye høyere status enn samisk reindrift. Kvenene hadde altså mye høyere status enn samene. Samene ble sett på som litt primitive, mens kvenene ble sett på som mer like nordmenn, mye på grunn av jordbruk.

I dag kan vi se stor kvensk påvirkning mange steder i Nord-Norge. I Storfjord i Nord-Troms er det flere kulturminner fra kvenene som har overlevd. Dette er ofte bygninger og gårder av tømmer. I tillegg er det mange navn på kvensk i Storfjord. I Skibotn, ei bygd i Storfjord, kan man se mye av denne kvenske påvirkningen. Skibotn har lenge vært et knutepunkt i regionen. Der har man hatt en god blanding av finsk, norsk og samisk kultur. For eksempel var det en viktig markedsplass i regionen allerede fra 1500-tallet av. I Skibotn er det i dag både et lokallag for Norsk kveners forbund og hovedsete for den noe kontroversielle kvenske foreninga Kvensk Finsk Riksforbund.

Men la oss gå litt tilbake til historien. Det var veldig mange kvener som flyttet til Norge på 1700-tallet. Norske embetsmenn var positive til denne innvandringa i begynnelsen. Dette skulle endre seg på 1800-tallet. I 1814 fikk Norge en egen grunnlov, vi fikk Stortinget, et eget norsk parlament, og vi fikk i større grad bestemme over eget land. Det ble viktig for Norge å bygge en nasjonal kultur. Fra ca. 1850 begynte en sterk fornorskingspolitikk av de som ikke var norske. Man skulle gjøre samene og kvenene norske. De måtte lære norsk på skolen og de skulle helst bli norske og glemme det samiske og kvenske. Fornorskinga varte helt fram til 1950-tallet i Norge. Mange samer og kvener mistet derfor språket og store deler av kulturen sin.

Det var litt ulikt syn på hvorfor det var nødvendig med fornorsking. I den perioden mente man at samene var primitive. De var et enkelt folkeslag som man skulle hjelpe til å bli siviliserte ved å fornorske dem. De skulle bli norske og dermed bli siviliserte. For kvener var det annerledes. Kvener var jo mye likere nordmenn. De drev med jordbruk og man så ikke på kvenen som primitive. Kvenene var altså på lik linje med nordmenn. Grunnen til at man måtte fornorske kvenene var at de kunne være en trussel for landet. Kvener bodde i Nord-Norge i grenseområder mellom Norge og Finland og Russland. Finland var en del av Russland fra 1809 til 1917. I Norge var man derfor redd for at Russland-Finland skulle bruke den kvenske befolkninga til å ta områder fra Norge. Man var redd for at kvenene ikke skulle være lojale mot den norske nasjonalstaten. Denne frykten ble ikke bedre da Finland ble selvstendig i 1917.

For Norge sin del var det viktig å gjøre kvenene norske for å beskytte seg mot Russland og Finland og deretter bare Finland. Man mente at kvenene ville kjempe med Finland mot Norge, og det var derfor viktig at kvenene skulle glemme språket sitt og lære seg norsk. De måtte bli norske statsborgere. Dette har fått navnet «Den finske fare» og jeg legger ut en bonusepisode om dette temaet på Patreon. (⁠⁠⁠⁠⁠https://www.patreon.com/laernorsknaa⁠⁠⁠⁠⁠⁠)

Fornorskinga gjorde altså at kvenene i stor grad mistet språket sitt. Kvenene ble norske. Dette har gjort at kvener i dag stort sett ikke snakker kvensk eller finsk. I dag er det bare ca. 2000 som snakker kvensk. I Norge er det ca. 10 000 til 15 000 som identifiserer seg som kvener, men det er langt flere som har kvenske forfedre. I nyere tid har man prøvd å revitalisere den kvenske kulturen i Norge. Kvenene har to ulike organisasjoner for å fremme kvensk kultur. De fikk et eget flagg i 2009. De har en egen dag, kvenfolkets dag, som feires den 16. mars. Det finnes et eget kvensk institutt i Børselv i Porsanger for kvensk språk og kultur. I tillegg finnes det et kvensk kultursenter Halti på Storslett i Nordreisa i Nord-Troms.

Men alt er ikke rosenrødt for kvenene i Norge. For eksempel er det ikke alle som anerkjenner kvensk som et eget språk. Kvensk ligner veldig mye på finsk. Kvensk var jo tross alt den finske dialekten innvandrerne fra Finland tok med seg til Nord-Norge. Til en viss grad kan man sammenligne forholdet mellom kvensk og finsk med forholdet mellom nederlandsk og afrikaans i Sør-Afrika. Kvensk og finsk er svært like hverandre. De som snakker kvensk og finsk vil forstå hverandre. Kvensk ligner faktisk en del på de moderne nord-finske dialektene.

Sanna Sarromaa, en finsk journalist og forfatter med mange kontroversielle meninger, mener at kvensk ikke er et eget språk. Faktisk gikk hun så langt som å si at kvensk er «dårlig finsk». Hun sammenlignet kvensk med «kebab norsk». Hun sa at: ««Kvensk er som finsk, men med dårlig ortografi og med noen ekstra h-er her og der. De ekstra-h-ene hører også til nordfinske dialekter, som kvensk er én av.» Kvener mener derimot at kvensk er et eget språk og en viktig del av kvensk kultur. Kvener ønsker at kvensk og finsk skal defineres som egne språk. Her finnes det ingen lingvistisk fasit, og man kan jo like gjerne si at dansk, norsk og svensk er dialekter av hverandre ettersom man i stor grad kan forstå hverandre.

I tillegg til denne språkdebatten, er det mange kvener som er frustrerte over at samene får mer støtte enn kvener. Mens samisk kultur og språk har fått en mye større plass i Norge i det siste, er kunnskapen om kvener fortsatt veldig lav blant nordmenn. Det finnes også mange prosjekt for å støtte og styrke samisk språk og kultur, i tillegg til at samene har et eget parlament, Sametinget. Samene har altså blitt en ganske sterk minoritet i Norge. De er svært synlige i norsk samfunnsliv og debatt. Se for eksempel Fosensaken mellom sørsamiske reindriftssamer og staten som satte opp vindmøller. Kvener på den andre siden er langt på vei en glemt minoritet. Vi kan lite om kvener, det er få tiltak for å styrke kvensk språk   sammenlignet med

samisk.

Til slutt vil jeg gjerne si noen egne meninger om dette. Her er det helt lov å være uenig og gjerne skriv en kommentar på nettsida eller send meg en epost om du mener at jeg tar feil.

Jeg mener at det er helt rett at samer får større støtte og mer oppmerksomhet i Norge enn kvener. Å sammenligne kvener og samer er mot sin hensikt. Kvener er en nasjonal minoritet, mens samer er ei urfolksgruppe. Det har bodd samer i Norge i tusenvis av år. Det har bodd kvener i Norge i et par hundre år. Kvensk kultur ligner mye på finsk kultur. Den er unik på sitt vis og en viktig del av Norges og særlig Nord-Norges historie, men det kan ikke sammenlignes med samisk. Det er derfor helt rett at samiske språk får mer støtte og mer oppmerksomhet i Norge. Det er også rett at samene har et Sameting og at vi ikke skal opprette noe lignende for kvener. Det er positivt at kvener og kvensk påvirkning på norsk historie har fått større oppmerksomhet i det siste, men kvener bør ikke sammenligne seg med samer.

For ikke lenge siden, ble det laget en NRK sak om den kvenske organisasjonen Kvensk Finsk Riksforbund. Jeg legger ved ei lenke til denne (https://www.nrk.no/sapmi/xl/kvensk-finsk-riksforbund-anklager-samene-for-a-ha-stjalet-kvenenes-historie-1.16779220). Organisasjonen driver aktivt med historieforfalskning for å motvirke samer og fremheve kvensk kultur. Denne organisasjonen mener for eksempel, på helt feil basis, at kvener er ei urfolksgruppe i Norge. De mener også at samer har «stjålet» deler av deres historie. Dette er historieforfalskning og om dere ønsker å lese mer om dette kan dere lese artikkelen. Men jeg tror dette viser tydelig hvorfor det finnes to landsdekkende kvenske organisasjoner i Norge.

For å oppsummere. Kvener er ei nasjonal minoritetsgruppe på lik linje med romani, norsk-finner, skogfinner og romerfolket. Disse gruppene har vært en viktig påvirkning på Norge over hundrevis av år på ulike måter. Men disse gruppene bør ikke sammenlignes med samer og samisk kultur. Det er helt rett at Norge gir mer støtte og ressurser til samisk kultur, enn til disse minoritetsgruppene. Det er i hvert fall min mening.