21 – Kald Krig II: Asia kommer

Før vi begynner vil jeg bare minne dere på at dere kan finne tekstene, også kalt transkripsjonene, til episodene på nettstedet til podcasten. Jeg kommer til å legge ved en link i deskripsjonen av denne episoden. Nå, la oss sette i gang med den Kalde Krigen!

Året er 1950. Kina har falt til kommunismen. Den Røde Arme marsjerer framover med sine kinesiske kamerater. Mao, den nye røde kjempen. USA er truet! Kommunismen er på frammarsj. Angrep i Korea! Hva kan gjøres? Skal kommunismen få vokse seg enda større? Skal nok et land falle i De Rødes hender? NEI! Koste hva det koste vil. Europa skal forsvares, Amerika skal forsvares, JA! Men akk, det skal også våre asiatiske brødre i øst! Kom til våpen, kjemp! Frihet, rettferdighet, brorskap! For disse idealene kjemper vi, alltid, til døden om vi må!

Jeg begynte med denne noe USA vennlige introduksjonen til denne episoden for å gi et inntrykk av hvordan amerikanerne kan ha følt det i 1950 ved begynnelsen av Koreakrigen. Det er viktig å si at teksten var skrevet fra et slikt bestemt perspektiv. Fra Sovjetunionens perspektiv så situasjonen helt annerledes ut. Dette er andre del av en serie om den Kalde Krigen. I første episode snakte jeg om begynnelsen av krigen, spesielt med fokus på det som skjedde i Europa fra 1945 til 1949.  Det var her den Kalde Krigen begynte med at forholdet mellom USA og Sovjetunionen ble mer og mer spent etter slutten av Andre Verdenskrig. Splittelsen ble offisiell ved opprettelsen av Trumandoktrinen, Marshallplanen og NATO på amerikansk side, og Warszawa Pakta og kommunistiske overtakelsen av de øst europeiske landene. Dersom dere ønsker å høre på den episoden før dere hører på denne kan dere gå tilbake til episode 16 som heter «Kald Krig I – begynnelsen». Det kan være greit å ha hørt på den før dere hører på denne.  

I denne andre episoden skal vi flytte fokuset fra Europa til Asia, spesielt med fokus på Kina, Korea og Japan. La oss begynne med Kina. Fra 1927 til 1949, 1927 til 1949, var det borgerkrig i Kina. Borgerkrig betyr en krig mellom innbyggerne i en stat, i stedet for at en annen stat angriper. Dette var en svært urolig og destabiliserende periode i Kina og derfor også i Asia. Japan prøvde å utnytte denne situasjonen ved å angripe Kina i 1937. Krigen mot Japan varte til 1945 og var svært blodig. Japanerne ødela, brente og drepte i sin okkupasjon og krig med Kina. Det var en svært stygg og blodig krig som tok mange menneskeliv. Kina hadde lenge hatt kontroll over Korea som en koloni, men denne ble tatt av Japan. Under andre verdenskrig invaderte Japan Korea.

Borgerkrigen i Kina ble først og fremst utkjempet av kommunistene, under Mao Zedong, og nasjonalistene, under kontroll av Chang Kai-Shek. Da Japan angrep Kina i 1937, bestemte kommunistene og nasjonalistene å flytte fokuset fra hverandre slik at de kunne motstå den nye fienden, Japan. Likevel var det aldri et godt samarbeid mellom dem, men de klarte å legge til side borgerkrigen fram til krigens slutt i 1945. Da brøt borgerkrigen ut igjen, og den kom til å vare fram til 1949.

Korea hadde lenge vært under kinesisk kontroll, men ble tatt av Japan i 1910. Den japanske okkupasjonen av Korea varte fram til 1945. Da USA og Sovjetunionen var ferdig med krigen i Europa etter Tysklands fall mai 1945, flyttet de allierte fokuset sitt til Asia og Japan. Japan ble beseiret og de allierte marsjerte inn i Korea fra nord og sør. Amerikanerne kom fra sør og beveget seg mot nord, mens Sovjetunionen kom fra nord og beveget seg sørover. De to hærene møttes på den 38. nordlige breddegrad i 1945. Planen var å gjenforene landet, altså å slå sammen nord og sør til et samlet Korea igjen, men dette skjedde aldri. Slik ble Nord- og Sør-Korea født. Akkurat som Tyskland ble delt i en kommunistisk østdel og kapitalistisk vestdel, ble Korea delt i et USA-vennlig sør og et Sovjetvennlig og kommunistisk nord.

I Kina fortsatte borgerkrigen i 1945. USA ønsket at Chang Kai-Shek og nasjonalistene skulle vinne krigen, men de blandet seg ikke veldig mye inn. USA var mer fokusert på Europa i denne perioden. I tillegg var verken Sovjetunionen eller USA særlig interesserte i å sende inn tropper etter den kanskje verste krigen i historien. Mange millioner mennesker var tapt, Europa og Sovjetunionen lå i ruiner. Man må også huske på at Kina i den tiden var et helt annet land enn det er i dag. I dag er Kina et av de sterkeste landene i verden, både økonomisk og militært, i tillegg til at det begynner å bli teknologisk høyt utviklet – bare tenk på et kinesisk merke som Huawei som lager god og billig elektronikk, særlig smarttelefoner. Kina på 1940-tallet var derimot et svært fattig land; de aller fleste i Kina var bønder som levde på landsbygda. Så verken USA eller Sovjetunionen blandet seg særlig inn i borgerkrigen, selv om USA gjerne ønsket at nasjonalistene skulle vinne.

Slik endte det altså ikke. Mao Zedong kom seirende ut av borgerkrigen i 1949 – Kina ble kommunistisk. Mao er en av de mest kjente kommunistiske skikkelsene i historien, kanskje bare bak Marx, Lenin og Stalin. Han har vært og er fremdeles et sterkt nasjonalsymbol i Kina for kommunismens seier. Og dette er gjerne høydepunktet i Mao Zedongs karriere. Kinas senere utvikling skulle vise seg å bli vanskelig, for eksempel med «Det store skrittet framover», jordbruks- og industripolitikk som førte til flere millioner dødsfall. Men i 1949 var han på topp. Han signerte en allianse med Sovjetunionen og Stalin i 1950. Nasjonalistene var likevel ikke utslettet – de flyktet til den kinesiske øyen Taiwan. Senere skulle de få støtte av USA. Det er dette som er bak den moderne kontroversen rundt Taiwan og Kina. Kina mener at Taiwan er en rettmessig del av Kina, men det er ikke alle som er enige med det.

Da Kina falt til kommunismen, var det mange i USA som ble engstelige, redde. Dersom Kina falt, hva ville så skje i resten av Asia? Ville land på land falle til kommunismen? Ville hele Asia bli kommunistisk? Svaret er selvsagt nei, men det kunne de ikke vite da. På samme side var Kina redde for at USA skulle angripe dem – Mao måtte redde revolusjonen ved å styrke den. Løsningen ble å gå inn i en allianse med Sovjetunionen i 1950. USA godtok ikke et kinesisk kommunistisk styre i Kina og anerkjente derfor Taiwan som det rettmessige regimet i Kina. Altså at Taiwan var det egentlige Kina. Dette er grunnen til at Taiwan lenge hadde Kinas plass i FNs sikkerhetsråd.

Greit, da vet vi hvor Kina var i 1950, og vi er klar til å gå over til å se mer på Korea. Egentlig var planen at Sovjetunionen og USA skulle trekke seg langsomt ut av landet slik at nord og sør delene kunne slå seg sammen igjen til et samlet Korea. Slik ble det ikke. Spenningene økte mellom Sovjetunionen og USA, noe som gjorde at verken USA eller Sovjetunionen kunne godta at den andre parten fikk et regime som var vennlig mot dem. Med andre ord, de klarte ikke å bli enige om en avtale om å forene de to delene. Dermed endret planen seg til å heller styrke sine egne deler. I nord regjerte Kim Il-Sung, en kommunist som var vennligstilt mot Sovjetunionen. I sør var det Syngman Rhee som var leder, også han en diktator, men han var alliert med USA. Både Sør-Korea og Nord-Korea var altså diktatur i begynnelsen.

Nå må vi likevel spørre oss selv hvorfor USA var villig til å kjempe en krig i Korea for å redde Sør-Korea. USA blandet seg ikke særlig mye inn i borgerkrigen i Kina som endte i 1949. Hvorfor var Korea så viktig for amerikanerne? Det er viktig å huske på at Sør-Korea i 1950 ikke var i nærheten engang av hva det er i dag. Akkurat som Kina var både Sør- og Nord-Korea svært fattige bondesamfunn. Ingen av dem hadde noe særlig med industri. Grunnen til at Sovjetunionen var villig til å støtte Nord-Korea i krig var at de trodde at USA ikke kom til å blande seg i krigen – USA hadde nemlig allerede trukket ut sine tropper fra landet. Nord-Korea var sterkere militært enn Sør-Korea som bare hadde en politistyrke og ikke et eget militære. I tillegg kunne Kina hjelpe om det skulle bli nødvendig slik  at Sovjetunionen slapp å blande seg direkte inn.

Forholdene lå til rette for en nord-koreansk angrep i 1950, altså Nord-Korea var klar til å krige mot Sør-Korea for å samle landet igjen. Dermed brøt det ut krig i Korea da nord-koreanske tropper krysset grensen, altså gikk over grensen, mot Sør-Korea. Sør-Korea ble tatt helt på sengen. Å bli tatt på sengen betyr at de ble svært overrasket av angrepet og var absolutt ikke klar. Nord-Korea marsjerte langt inn i Sør-Korea og tvang de sør-koreanske troppene til å trekke seg helt tilbake i den sydlige delen av landet. Sydlig betyr i sørenden.

USA var redd for hva som kom til å skje med Japan og andre asiatiske land dersom Sør-Korea kom til å falle for kommunismen. De mistenkte at Sovjetunionen lå bak angrepet, altså at det var Sovjetunionen som var hjernen bak krigen. Dette stemmer egentlig ikke. Det var Kim Il-Sung som presset på for krig, men han angrep ikke før han fikk tillatelse fra Stalin. Da Nord-Korea hadde nådd helt til sørenden av Sør-Korea, begynte USA å svare. På grunn av den amerikanske okkupasjonen av Japan, som ligger rett ved, var det mange amerikanske tropper svært nære. USA tilkalte til et krisemøte i FNs sikkerhetsråd. Sikkerhetsrådet i FN i 1950 bestod av de permanente medlemslandene Frankrike, Storbritannia, USA, Sovjetunionen og Kina som alle har vetorett. På tidspunktet da Nord-Korea angrep Sør-Korea hadde Sovjetunionen boikottet FNs sikkerhetsråd på grunn av at Taiwan var tildelt Kinas plass i rådet.

På grunn av at verken den kommunistiske Kina under Mao eller Sovjetunionen under Stalin kunne eller ville bruke sin vetorett i Sikkerhetsrådet i FN, klarte USA å få FN støtte i krigen mot Nord-Korea. FN støttet dermed Sør-Korea i krigen. Slik kunne USA ganske lett legitimere, altså rettferdiggjøre, sin krig mot Nord-Korea. USA beveget troppene og fikk dem over til Sør-Korea. Nord-Korea ble tvunget tilbake til den 38. breddegrad, stedet der landet var delt i fra 1945 av. Generalen under det hele, MacArthur, som også hadde kjempet i andre verdenskrig, hadde store suksess. Han ønsket å presse på videre, altså krysse den 38. nordlige breddegrad. Dette fikk han lov til og FN troppene, primært USA, krysset den 38. breddegrad med mål om å forene Korea til et samlet land, helst knyttet til USA og den vestlige sfæren.

USA og FN troppene beveget seg over den 38. breddegrad og inn i Nord-Korea. Vi er fortsatt i 1950. MacArthur ønsket å presse på til hele Nord-Korea var okkupert. Da han begynte å nærme seg nordenden av Nord-Korea, truet Kina med å blande seg inn i krigen på nord-koreansk side. General MacArthur brydde seg ikke og fortsatte å marsjere nordover. Kina gjorde realitet av truslene sine – de sendte flere hundre tusener av soldater mot USA og FN troppene. Selv om USA hadde langt bedre og mer teknologisk avansert utstyr, hadde Kina et overveldende numerisk overtak. Kineserne var rett og slett så mange at de kunne kompensere for dårlig utstyr med flere folk. Slik hendte det at Kina og Nord-Korea sammen gikk på offensiven og presset USA tilbake til den 38. breddegrad.

General MacArthur ønsket å bruke atomvåpen mot Nord-Korea og Kina for å vinne krigen. Han ønsket å bombe store deler av nord Kina for å tvinge dem ut av krigen. Det han derimot ikke visste var at Sovjetunionen lovet å støtte Kina militært dersom USA skulle angripe Kina direkte. Dersom USA hadde brukt atomvåpen mot Kina kunne det ha utløst en tredjeverdenskrig mot Sovjetunionen. Vi skal derfor være glade for at den amerikanske presidenten, Truman, nektet å godkjenne bruken av atomvåpen; ikke bare på grunn av at det kunne ha utløst en ny verdenskrig, men også på grunn av de store ødeleggelsene og menneskelige tapene atomvåpen hadde ført til. MacArthur ble fjernet som general ettersom Truman var redd for hva han kunne komme på å gjøre der nede. I tillegg begynte deres forhold å bli ganske åpenlyst kaldt. Macarthur ble derfor fjernet og krigen stabiliserte seg på den 38. breddegrad. Verken USA eller Nord-Korea og Kina gikk på en ny offensiv.

Alt dette skjedde innenfor året 1950. Denne elleville krigen som hadde bølget fram og tilbake, helt fra den sørligste spissen av Sør-Korea til den nordligste delen av Nord-Korea, var nå tilbake til det samme punktet som man hadde startet på: Den 38. nordlige breddegrad. Slik skulle det også ende, men ikke før i 1953. Hvorfor tok det tre ytterligere år før krigen endte? En av grunnene var at Stalin ønsket at krigen skulle fortsette. Han så på krigen som en god måte å tvinge USA til å bruke ressurser slik at de ikke gikk på offensiven andre steder. Slik var Koreakrigen en slags sikkerhet for den sovjetiske diktatoren. Da Stalin døde i 1953, gikk det ikke lang tid før Sør-Korea og Nord-Korea signerte en våpenhvileavtale, altså at de skulle stoppe å krige. Korea var fremdeles delt i to parter, Nord- og Sør-Korea, noe landet fortsatt er i dag.

Hva var konsekvensene av Koreakrigen? USA viste at de var villige til å forsvare sine allierte, selv et fattig bondesamfunn som Sør-Korea. Ikke lenge etter krigen erklærte USA at de var villige til å forsvare Taiwan. Krigen kan også ha vært viktig i USAs framtidige innblanding i Vietnam. I tillegg brukte USA Koreakrigen som en unnskyldning til å ruste opp Vest-Tyskland. Tyskland var tvunget til å legge bort all våpenindustri etter andre verdenskrig, men nå så USA at det kunne være bra å ha et sterke Vest-Tyskland i forsvaret av Vest-Europa. Koreakrigen viste at kommunistene var en stor trussel, og dette gjorde at prosessen med å integrere (få inn) Tyskland i NATO ble lettere. Vest-Tyskland ble en del av Vest-Europa på en helt annen måte etter Koreakrigen. Likevel var ikke krigen noen stor suksess for USA; krigen endte med uavgjort og ingen særlig endring av grensene som fortsatt stod på den 38. breddegrad.

For Sovjetunionen var krigen ingen suksess. Den hadde styrket Kina; kina fikk stor prestisje og ære av å ha kjempet og hjulpet Nord-Korea til å presse tilbake USA. I tillegg hadde krigen gjort det mulig for USA å styrke Vest-Tyskland og sitt forhold til sine europeiske allierte. Situasjonen etter Koreakrigen var derfor dårligere for Sovjetunionen enn den hadde vært før. I tillegg førte krigen til at forholdet mellom Kina og USA forverret seg. Kina og USA forble bitre fiender fram til slutten av 1960-tallet da forholdet ble noe bedre.

Kim Il-Sungs Nord-Korea og Syngman Rhees Sør-Korea vant utvilsomt mest på krigen. Begge diktatorene sikret sin posisjon og sine land. Regimene deres var trygge, og de hadde nå sikret hjelp og støtte fra sine allierte. Nord-Korea og Sovjetunionen på en side og Sør-Korea og USA på den andre. Rhee var president i Sør-Korea fram til han ble tvunget til å gi seg i 1960, da var han 84år. Sør-Korea ble etter dette et mer demokratisk land, og etter hvert fikk de en stor, faktisk massiv økonomisk vekst. I dag er Sør-Korea et av de rikeste landene i verden. Nord-Korea på den andre siden er enda et diktatur. I dag er det Kim Jong-Un som er presidenten. Han er barnebarnet til Kim Il-Sung. Kim Il-Sung var altså bestefaren til Kim Jong-Un. I dag er Nord-Korea et av de mest lukkede og fattige landene i verden, i stor kontrast til det rike Sør-Korea. 

Til slutt ønsker jeg å se litt kjapt på Japan. Japan ble etter andre verdenskrig okkupert av USA. USA satset på å bygge ned våpenindustrien og tungindustrien i landet og demokratisere det. Begynnelsen av den Kalde Krigen gjorde at USA reverserte nedbyggingen av tungindustrien i Japan. Dette betyr at de valgte å ikke fjerne tungindustrien i Japan allikevel. Det var viktigere for USA å ha en sterk japansk alliert mot Sovjetunionen enn å straffe dem for andre verdenskrig. Japan ble et klart kapitalistisk og demokratisk land, og USA trakk seg mer og mer til sidelinjen. Okkupasjonen var offisielt slutt i 1951 da fredsavtalen i San Fransisco ble undertegnet. Verken Kina eller Sovjetunionen undertegnet avtalen. USA hadde fremdeles kontroll over noen øyer, Ryukyu Øyene, som de brukte til militærbase. Disse ble gitt over til Japan igjen i 1972.

Vi stopper her. I denne episoden har vi sett hvordan Den Kalde krigen spredde seg til Asia, først i Kina og deretter til Korea. Koreakrigen var svært viktig for utviklingen av den Kalde Krigen. Det var den første konfrontasjonen mellom øst og vest, altså den først krigen i den Kalde Krigen. Koreakrigen viste hvordan kriger kom til å bli utkjempet under den Kalde Krigen; USA og Sovjetunionen kom aldri til å kjempe direkte mot hverandre, men støttet ulike parter i en konflikt som kriget mot hverandre. I dette eksempelet var det Nord-Korea mot Sør-Korea. Senere skal vi se andre eksempler på slike konflikter, for eksempel i Vietnam.

Jeg tror episodene om den Kalde Krigen kan være litt vanskeligere enn de andre episodene, spesielt dersom du ikke er så kjent med materialet og de historiske hendelsene. Da vil jeg anbefale dere å høre på episoden en gang til, noe som er en god måte å lære norsk. Slik tror jeg dere kan få mer ut av episoden.

Send meg også gjerne en tilbakemelding om hva dere synes om denne serien om den Kalde Krigen. Er det vanskelig å forstå? Er det spennende? Ønsker dere at jeg skal lage en episode om noe knyttet til den Kalde Krigen? Planen min er å sannsynligvis lage neste episode i serien om den Kalde Krigen om Vietnam og utviklingen der fram til Vietnamkrigen.

Da tror jeg at jeg har sagt alt det jeg vil. Takk for at dere har hørt på og lykke til med norsklæring. Ha det bra!