48 – Feminisme

11 januar 2021 | 26 minutes

Transcripción

Hei og velkommen til en ny episode av «Lær norsk nå!». I denne episoden skal vi snakke om feminisme. Før vi gjør det, vil jeg bare nevne at jeg vurderer å lage en episode med spørsmål og svar, altså en «Q&A». Dersom dere har noen spørsmål til meg om podkasten, om meg eller noe annet dere lurer på, så må dere gjerne sende dem til meg. Dere kan sende spørsmålene til eposten til podcasten som dere finner i deskripsjonen, eller så kan dere benytte dere av «Suggestion box» på nettsida. Jeg venter og ser litt hvor mange spørsmål som kommer inn, men jeg tenker å lage en slik episode om ikke alt for lenge. Nå til episoden.

Feminisme er en fellesbetegnelse på sosiale bevegelser, politiske bevegelser og ideologier. Fellesbetegnelse vil si at det er et ord som samler og beskriver flere fenomener. Feminisme beskriver fenomener som har med kampen for like rettigheter mellom kvinner og menn. På norsk sier vi gjerne likestilling, altså at man skal ha like rettigheter uansett om man er kvinne eller mann. Men dersom feminisme handler om like rettigheter, hvorfor heter det feminisme? Feminisme kommer fra det latinske ordet «femina» som betyr kvinne. Hvorfor har man valgt et ord som betyr «kvinne» for å betegne bevegelser som kjemper for like rettigheter mellom både menn og kvinner?

Vi kaller det for «feminisme» fordi kvinner historisk sett har hatt en lavere posisjon i samfunnet enn menn. Ofte har kvinner blitt utestengt sosialt, politisk og sportslig. Feminisme begynte dermed som en bevegelse som kjempa for kvinners rettigheter, noe som også betydde å kjempe for like rettigheter. Kvinner hadde færre retter enn menn, og det var dette feminisme kritiserte. Dette er grunnen til at vi kaller det for «feminisme». La oss nå gå litt nærmere på historien til feminisme.

Den moderne feminismen oppstod i den vestlige verden på ca. 1700-tallet. For eksempel var franske, britiske og amerikanske kvinner viktige i denne tidlige feminismen. Likevel har kvinner rundt omkring i verden kjempa for sin egen posisjon i samfunnet lenge før 1700-tallet. For eksempel kan vi lese om tidlige feminister allerede i den romerske verden for over to tusen år siden. Jeg vil begynne historien til feminismen med Christine de Pisan. Christine levde på 1300- og 1400-tallet i Frankrike, altså i middelalderen. Hun blir ofte kalt for den første feministiske filosofen. Det var veldig få kvinner som var forfattere i denne perioden, spesielt filosofiske forfattere. Christine skreiv derimot mye om filosofi og var en kjent person i sin samtid. Hun mente at også kvinner burde få utdanne seg, noe de ikke fikk lov til i Europa i denne perioden. Hun mente også at kvinner var like smarte som menn, men at de ikke fikk samme muligheten som dem.

På slutten av 1500-tallet vokste det fram en egen boksjanger som handla om kampen for kvinners rettigheter. For eksempel var det flere forfattere som begynte å skrive lange lister med hva ulike kvinner hadde fått til igjennom historien. Slik viste de at også kvinner kunne utrette mye, ikke bare menn. Mange skreiv også at kvinner var like intelligente som menn. Grunnen til at det ikke var like mange kvinnelige intellektuelle var fordi de ikke fikk samme muligheten til utdannelse som menn.

Det var først i opplysningstida på 1700-tallet at dette utvikla seg til en bevegelse, nemlig feminisme. Nå begynte kvinner å kreve frihet og likhet med menn. Dette skjedde på samme tid da mange filosofer skreiv om menneskeretter og at alle menn var likeverdige, altså like mye verdt. For eksempel kom den franske menneskerettighetserklæringa i 1789. Denne nevnte ikke statusen til kvinner. Den franske kvinnen Olympe de Gouges skreiv derfor en rettighetserklæing for kvinner, «kvinners rettigheter», i 1791. Flere forfattere i denne perioden skreiv at kvinner og menn burde ha like muligheter og rettigheter til utdannelse, jobb og i politikken. I tillegg skreiv de at kvinner var like rasjonelle som menn. Grunnen til at mange kvinner ikke viste dette var at de levde i en kultur som ikke verdsette det. Kulturen satte ikke pris på smarte kvinner. Kvinner ble lært opp til å være lydige mot sine menn, ikke som en likeverdig, men som en underordnet.

På 1800-tallet begynte også kampen mot slaveriet å ta seg opp. At noe «tar seg opp» betyr at det eskalerer og blir tydeligere og viktigere. Flere og flere land gjorde slavehandel ulovlig. Mange feminister tok en aktiv rolle i kampen mot slaveriet. Slik kunne kvinner ta større del i samfunnet, ved å kjempe for andre som også var undertrykka. Kvinners engasjement i anti-slaveri bevegelsene gjorde at de blei bedre til å organisere seg. De fikk erfaring med organisering og motstand. Dette brukte de senere for å opprette feministiske bevegelser. Kampen mot slaveriet og feminisme var dermed nært knyttet til hverandre.

På 1800-tallet blei flere og flere europeiske land demokratier. Demokratiet vokste flere steder i verden. I tillegg var det større og større deler av den mannlige befolkningen som fikk stemmerett. Først var det gjerne bare de rikeste som hadde stemmerett, men dette utvida seg i løpet av 1800-tallet. En stor kamp for feminister var å utvide stemmeretten til kvinner. Flere bevegelser kjempa for at også kvinner skulle få stemmerett. Mange steder hadde likevel ikke alle menn fått stemmerett enda. Kvinner kunne da ikke få stemmerett før alle menn hadde fått? Det tenkte i hvert fall mange i denne perioden.

Det er likevel ikke slik at alle kvinner var for kvinnelig stemmerett og alle menn var imot. En av de mest kjente norske forfatterne, Henrik Ibsen, skreiv for eksempel «Et dukkehjem» på 1800-tallet. Det er et av de mest kjente dramastykkene i verden og blir fremdeles vist på teater rundt omkring i verden. «Et dukkehjem» er et verk som kritiserer undertrykkelsen av kvinner. Mange menn var altså også for å utvide stemmeretten til kvinner. På den andre siden fantes det kvinner som faktisk var imot å gi stemmerett til kvinner (og dermed også seg selv). Disse kvinnene mente at det var unaturlig at kvinner skulle engasjere seg politisk. Dette betydde ikke at de mente at kvinner ikke skulle ha noen rettigheter. De mente bare at det var enkelte områder som tilhørte menn og andre som tilhøre kvinner.

Et av hovedargumentene mot å gi kvinner stemmerett var at det ville skape splittelse i hjemmet. Hva ville skje om et ektepar, en mann og ei kvinne,  stemte på forskjellige kandidater og partier? Ville ikke det skape konflikt? Mange mente at det derfor var bedre at bare en av dem, mannen, hadde stemmerett. Slik kunne han representere hele familien og dermed unngå konflikt. Likevel fortsatte flere kvinner å kjempe for stemmerett, og til slutt fikk også kvinner retten til å stemme. I Norge fikk kvinner stemmerett allerede i 1913. Dette var et av de første landene i verden til å gi alle kvinner stemmerett. Mange andre europeiske land ga kvinner stemmerett etter første verdenskrig. Altså etter 1918.

Etter dette kom en litt roligere periode for feminismen. Flere kvinner gikk ut i arbeid enn før, men dette endra seg faktisk etter andre verdenskrig. Etter 1945 var det mange kvinner som gifta seg tidligere og blei husmødre. Ei husmor er ei kvinne som er hjemme med barna og tar seg av huset mens mannen er på arbeid. For mange var dette et ideale. Mange mente at dette var den beste måten for samfunnet å fungere på: Kvinner i hjemmet og menn på arbeid. Likevel var det flere kvinner som ikke likte denne ordninga. Dette førte til det som har blitt kalt for den «andre feministbølga» på 1960- og 1970-tallet.

Den første bølga med feminisme på 1800-tallet var knyttet til kampen mot slaveriet. Den andre bølga med feminisme på 60-tallet begynte på ca. samme tid som borgerrettighetskampen i USA med blant annet Martin Luther King Jr. som kjempa for svartes rettigheter. Selv om kvinner kanskje hadde mange av de samme rettighetene som menn til å for eksempel utdanne seg, hadde de fortsatt ikke samme muligheter. For eksempel tjente ofte ikke kvinner like mye som menn med samme arbeid. I den første bølga var retten til å stemme en stor sak. En stor sak i den andre bølga var for eksempel retten til abort.

En annen trend i den andre bølga var kampen mot kjønnsstereotypier, altså populære forenklinger om hvordan menn og kvinner og gutter og jenter er. For eksempel var det flere som begynte å skrive om barnebøker. I mange eventyr er gjerne hovedpersonen en gutt som skal redde prinsessa. Nå skulle det være jenta som redda gutten i stedet, for eksempel. I tillegg begynte kvinner å søke seg inn i mannsdominerte yrker som pilot, konstruksjonsarbeider, soldat og bussjåfør. Mange begynte å kritisere tradisjonelle kjønnsroller med mannen som forsørgeren og kvinna i hjemmet. Likevel er det viktig å understreke at feminisme ikke er bare én retning, men mange retninger. Hva betydde det å være kvinne? Hva burde man kjempe for? For eksempel var det ikke alle kvinner som støtta abort, men mange av dem ville nok sannsynligvis ha kalt seg for feminister uansett.

I denne perioden begynte feminisme, som hadde oppstått i den vestlige verden, også å spre seg til andre deler av verden. Kvinner i Asia, Afrika og Latin Amerika ble gjerne inspirert av kvinner i vesten. Men kanskje i enda større grad var det vestlige feminister som kritiserte kjønnsmønstrene i mange utviklingsland i Asia, Afrika og Latin Amerika. Dette kan være problematisk. Ei kvinne fra en vestlig kultur, for eksempel USA, vil kanskje ikke se verden på den samme måten som ei kvinne fra Nigeria eller Indonesia. Et eksempel på dette er hvordan hijab og lignende tildekkende slør ofte blir sett på som kvinneundertrykkende av mange i vesten. For kvinner som bruker hijab er det usannsynlig at de bruker det for å undertrykke seg selv. Det kan være en sterk del av deres kultur og identitet. For mange vestlige muslimer kan det være en måte å vise muslimsk identitet på. Man skal være forsiktig med å definere hvilke problemer andre har.

Mange snakker også om ei tredje feminismebølge som starta på midten av 1990-tallet. Denne blei leda av barna til de som leda den andre bølga. De vokste opp i ei tid der mange kvinner hadde oppnådd en sterkere posisjon i samfunnet. For eksempel var det nå flere kvinnelige ledere i politikken og næringslivet enn det hadde vært før. Likevel var det klart at det fortsatt fantes mange skjulte former for kjønnsdiskriminering. Et eksempel er hvordan vi bruker språket. På norsk er det for eksempel vanlig å si «allemann» som egentlig betyr «alle». Eller så bruker man gjerne pronomenet «han» når man skal referere til «en person», når man like gjerne kunne brukt «hun». For eksempel: En kirurg er en person som opererer folk. Han har mye utstyr.». I tillegg har det vært vanlig å kalle en «renholder», altså noen som har som jobb med å vaske og holde offentlige steder rene, for «vaskedame» i Norge. «Vaskedame» er ikke et veldig kjønnsnøytralt ord, og ikke alle renholdere er damer.

I dag er det flere som er kritiske til «feminisme». For eksempel kan det være at noen kritiserer feminisme for å prøve å si og gjøre kjønnene helt like hverandre. Dette kan nok også knyttes til at kjønn har blitt et litt mer flytende begrep nå enn det var før. Likevel betyr ikke feminisme nødvendigvis at kjønnene skal være helt like, eller at det er et mål, men at de skal ha like muligheter og rettigheter. Noen mener at kvinner og menn allerede har like rettigheter og muligheter, og at det dermed ikke er behov for feminisme i vesten. Det er sant at man har kommet en lang veg i arbeidet med like rettigheter. Likevel er det flere områder som kanskje fortsatt er dominert av menn, eller som menn har en fordel i, for eksempel som ledere i næringslivet. På den andre sida må man også innrømme at det er mange menn som faller utenfor samfunnet. For eksempel er andelen menn som tar sitt eget liv større en andelen kvinner som tar selvmord. Kanskje det kan hende at menn ikke har like muligheter til å få psykisk hjelp? Kanskje det har noe med kultur å gjøre? Uansett handler ikke kjønnsbalanse bare om kvinner.

Og det er kanskje dette som provoserer enkelte? Ordet i seg selv refererer til «kvinne», altså «femina». Kanskje det hadde vært bedre å funnet et mer kjønnsnøytralt ord som kan representere begge kjønnene? Vi ønsker jo kjønnsbalanse og like rettigheter for begge kjønnene. Likevel er det ingen tvil om at feminismen har ført til mye bra. Det har ført til at kvinner i dag har langt flere rettigheter og muligheter enn de hadde før, spesielt i den vestlige verden. I mange steder i verden er derimot kvinner fortsatt svært undertrykt, og kanskje «feminisme» derfor fremdeles er et bra ord å bruke for kampen for like rettigheter for begge kjønn?  Likevel ville det kanskje vært lettere for enkelte å støtte feminisme om det hadde hatt en navn som var, vel, mer kjønnsnøytralt?

Da setter jeg en strek for episoden der. «Sette en strek for» betyr å avslutte. Jeg synes at «feminisme» er et svært spennende tema, både historisk og i dagens debatt. Det er utvilsomt et tema som kan skape mye diskusjon og sterke følelser. Historisk har det tvunget oss til å tenke mer om kjønn, hva kjønnsroller vil si, hvor de kommer fra, og hvordan vi ønsker at samfunnet vårt skal se ut. Til slutt vil jeg bare igjen minne dere på at dere kan sende spørsmål til meg til en framtidig «Q&A». Epostadressen finner dere i deskripsjonen. Der finner dere også en lenke til teksten til episoden og Patreon. 1. Tusen takk for at du har hørt på episoden, så håper jeg vi snakkes i neste. Ha det bra!

2 respuestas a «48 – Feminisme»

  1. Er det ikke sant at lønntall av alle mennesker er offentlig i Norge? Tenker du at det hjelper å redusere den ‘gender pay gap’ i Norge?

    1. Det stemmer at denne informasjonen er offentlig. Jeg tror det kan hjelpe noe, eller det gjør det i hvertfall lettere å avdekke eventuelle store gap i forskjeller på lønn mellom kjønnene. Likevel er en av hovedgrunnene til at kvinner tjener mindre enn menn i Norge at mange av yrkene i Norge er veldig kjønnsdelte. I stor grad velger kvinner og menn ulike jobber i Norge, og kvinner velger i større grad jobber innenfor helse og omsorg. En måte å minske gapet i lønn på vil være å jobbe mot mer kjønnsbalanserte arbeidsplasser. Dette innebærer å få menn til å velge tradisjonelt kvinnedominerte yrker (som for eksempel sykepleier) og få kvinner til å velge mannsdominerte yrker (som for eksempel byggingeniør). Om dette er mulig vet jeg ikke, men det er uansett viktig å påpeke at det er begrensninger for hva offentlige lønnstall kan gjøre.

Deja una respuesta

Tu dirección de correo electrónico no será publicada. Los campos obligatorios están marcados con *