Heihei alle sammen! I dag skal vi snakke om andre verdenskrig i Norge. Før det så vil jeg bare nevne at dere kan støtte meg på Patreon.¹. Kjempe kjekt om du vil det. Teksten til episoden finner dere på nettstedet. La oss begynne.

Andre verdskrig brøt ut september 1939 da Tyskland invaderte Polen. Storbritannia og Frankrike erklærte da krig mot Tyskland for å ha angrepet Polen. Norge var nøytrale. Sovjetunionen angreip også Polen, og etterpå angreip de Finland. Finland er nabolandet til Norge, men vi var også nøytrale i denne krigen. Likevel var det en del nordmenn som meldte seg frivillig som soldater for å kjempe sammen med Finland mot Sovjetunionen.

I Norge fantes det i denne perioden et fascistisk parti som ligna på de andre fascistiske partiene i Europa som Mussolinis fascistiske parti i Italia. I Norge het dette partiet Nasjonal Samling, ofte forkorta til bare NS. NS var stifta i 1933 og var leda av Vidkun Quisling. Quisling er svært kjent i Norge i dag og har blitt selve personifikasjonen av forræderi. Personifikasjon vil si at en person representerer noe annet, større enn seg selv. En quisling er en som har forrådt noen, og det har til og med blitt en del av det engelske språket.

Dette skal vi se mer på seinere, men det dere trenger å vite nå er at NS var et lite parti, sammenligna med fascistpartiene i for eksempel Spania og Italia. NS fikk 26 500 stemmer totalt ved stortingsvalget i 1936. Stortingsvalg er valget til parlamentet i Norge, her kalt Stortinget. I Norge består stortinget av 169 personer, og Nasjonal Samling fikk 0 representanter ved dette valget. Det var altså et lite parti i Norge.

Tyskland planla et angrep på Danmark og Norge. En viktig grunn til dette var at Tyskland ville ha marinebaser langs kysten av Norge. Norge har en veldig lang kyst med mange muligheter for baser for båter og skip. Dette ville gjøre det lettere for tyske skip å komme ut til Atlanterhavet. Det kunne også være strategisk å ta Norge dersom tyskerne skulle invadere Storbritannia. I tillegg til disse grunnene, vill tyskerne invadere Norge for å lettere transportere jern fra Sverige til Tyskland. Svensk jern kunne da sendes til Narvik i Nord-Norge og fraktes langs kysten av Norge til Danmark og fra der til Tyskland. Dette var veldig viktig for tysk våpenindustri.

Det var ikke bare Tyskland som planla operasjoner i Norge. Storbritannia og Frankrike ville hjelpe Finland i deres kamp mot Sovjetunionen. De planla å sende soldater til Narvik i Nord-Norge og fra der til Finland gjennom Sverige. Likevel var den viktigste grunnen til dette å hindre at Tyskland fikk tak i svensk jern. Da Vinterkrigen, krigen mellom Finland og Sovjetunionen, tok slutt i mars 1940, skrinla Frankrike og Storbritannia planene sine. Å skrinlegge betyr at de aldri gjennomførte det de planla.

I stedet for å sende soldater, bestemte Storbritannia og Frankrike seg for å legge miner langs kysten av Norge. Dette var for å hindre frakten av svensk jern langs norskekysten. Dette blei gjort uten at Norge godkjente det. Norskekysten blei minelagt uten at Norge hadde godtatt det, noe som er en krenkelse av et lands suverenitet. Likevel er det sjeldent at store og sterke land bryr seg om suvereniteten til små land.

Tyskland angreip Norge 9. april 1940. I dag har dette blitt en dato som alle nordmenn over 40år kan. Det er en del av Norges nasjonalidentitet. 9. april blei Norge angrepet av Tyskland, og Norge blei tatt helt på senga. «Å bli tatt på senga» betyr at man blir svært overraska. Norge blei svært overraska av at Tyskland angreip 9. april 1940. Det burde det ikke blitt. Det var mye som tyda på at Tyskland kom til å gjøre noe, men Norge var mer fokusert på å være nøytral i konflikten enn å gjøre seg klar til at de kunne bli angrepet.

Da Norge blei angrepet 9. april, flykta regjeringen sammen med Stortinget og kong Haakon VII. De flykta til Hamar og deretter til Elverum, steder som ligger ca. 2 timer med bil nord for Oslo i dag. I mens dette skjedde prøvde Quisling og NS å gjøre et statskupp i Norge. Quisling og Tyskland ønska at kong Haakon skulle utnevne Quisling til statsminister. Kong Haakon og regjeringa nekta, og de bestemte seg for å kjempe. De visste at Norge ikke kunne klare å vinne mot Tyskland alene; de håpte å få hjelp fra Storbritannia og Frankrike.

Og det fikk vi. Faktisk var det hele fem nasjoner som var delaktige i kampene i Norge: norske, tyske, britiske, franske og polske soldater var alle involverte i kampene. Men det så ikke bra ut for Norge. Tyskerne tok kontroll over alle de viktigste havnebyene allerede innen 9. april. De hadde altså kontroll over Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim fra første dagen. Målet deres var å skape en forbindelse mellom Oslo og Trondheim, som ligger midt i Norge. Forsvaret av Sør-Norge, altså alt sør for Trøndelag, blei gitt opp 30. april 1940.

Selv om kampene i Sør-Norge blei gitt opp, var det fortsatt kamper i Nord-Norge. For eksempel fortsatte kampene i Narvik som de allierte klarte å gjenerobre. Det så lenge veldig lyst ut for de allierte i Nord-Norge, men så angreip tyskerne Frankrike i mai 1940. Dette gjorde at de allierte trakk alle troppene sine fra Norge for å sende dem til Frankrike. De allierte trengte alle soldatene i Frankrike og kunne ikke ha soldater i Norge. De norske styrkene overga seg 10. juni 1940, to måneder etter at Tyskland hadde angrepet landet 9. april.

Finland hadde holdt ut tre og en halv måned mot Sovjetunionen, men vi i Norge klarte ikke lenger enn to måneder mot Tyskland. Dette var det som blei fokuset for mange i Norge etter nederlaget. Jeg tror ikke dette er en veldig bra sammenligning. For det første var situasjonen for de to landene ganske annerledes, altså Norge og Finland. I tillegg var det store forskjeller mellom Sovjetunionen og Tyskland i utstyr og teknologi i denne perioden. Det som også er viktig å vite er at Tyskland brukte en og en halv måned på å erobre Frankrike. Norge holdt altså ut lenger mot Tyskland enn det stormakten Frankrike gjorde.

Kongen og regjeringen dro til London 7. juli 1940, tre dager før Norge overga seg. En norsk eksilregjering blei etablert i London. Andre land hadde også eksilregjeringer i London, for eksempel Polen. Kongen sendte radiotaler fra London til det okkuperte Norge. Det var forbudt å høre på disse radiosendingene i Norge, men det var mange som gjorde det uansett. Kongen blei et populært symbol som nordmenn kunne samle seg rundt under okkupasjonen. Fra London blei nordmenn trent opp til å ta del i motstandsbevegelser mot tyskerne i Norge. I tillegg til London var Sverige et viktig sted for nordmenn i eksil. 50,000 nordmenn flykta til Sverige i løpet av krigen. De fleste motstandsmennene som måtte flykte fra Norge, flykta til Sverige.

Hitler utnevnte Josef Terboven til rikskommisær i Norge. Han var øverste leder for det okkuperte Norge. Han samarbeida med Quisling og partiet Nasjonal Samling. NS blei det eneste partiet som var tillat i Norge. Okkupasjonsregimet baserte seg på tre sentrale støtter:

1. Terboven og hans folk som styrte Norge direkte gjennom sin kontroll av NS.
2. SS og sikkerhetspolitiet. SS var en rasistisk eliteorganisasjon i det tyske nazi-regimet. De ville satse på nordmenn som verdifulle germanere. De ønska å rekruttere nordmenn. Nazi-ideologien baserte seg på at hvite, blonde germanere var den  beste rasen.
3. Det tyske militæret som stod direkte under overkommandoen i Tyskland, altså Hitler. Det var mange tyske soldater i Norge under krigen, og de hadde som oppgave å forsvare Norge mot de allierte og styrke sin egen posisjon i landet.

Under okkupasjonen var det bare nazistideologien som var tillat i Norge. Aviser var sensurert under krigen, og de fikk bare lov til å trykke det regimet ga dem lov til å trykke. I 1941 begynte tyskerne å ta radioene til folk slik at de ikke skulle høre på radiosendinger fra London. De som gjorde motstand mot regimet blei forfulgt av SS og Statspolitiet, en NS-versjon av Gestapo. Motstandsfolk som blei tatt blei ofte torturert og sendt til fangeleirer.

Likevel var det bare de som gjorde aktiv motstand mot regimet som blei forfulgt. Okkupasjonen i Norge var derfor langt ifra like hard for befolkningen sammenligna med den tyske okkupasjonen av Øst-Europa. Grunnen til dette var nazist-ideologien og deres rasesyn. Nazistene så på nordmenn som en del av germanerne, altså den høyeste rasen ifølge dem selv. Østeuropeere lå lenger nede i den rasistiske ideologien til nazistene; nazistene mente de var mindre verdt enn tyskere og nordmenn. Likevel var det et viktig unntak i Norge: norske jøder blei kraftig forfulgt. I 1942 blei 773 norske jøder arrestert og sendt til Tyskland. 35% av de 2100 jødene som bodde i Norge blei drept under andre verdenskrig.

Norge var det eneste tysk-okkuperte landet under andre verdenskrig som fikk tilsendt mer ressurser fra Tyskland enn det blei tatt ut. Altså, tyskerne sendte mer penger og ressurser til Norge enn de sendte fra Norge til Tyskland. I Frankrike sendte tyskerne mye mer penger og ressurser fra Frankrike til Tyskland enn andre veien. Hvorfor sendte tyskerne ressurser til Norge? Vel, tyskerne bygde forsvarsverk som festinger og kanoner langs kysten slik at de skulle klare å forsvare landet. I tillegg bygde tyskerne veier, jernbaner og flyplasser som fortsatt finnes i Norge i dag. De bygde også industrianlegg i Norge. Likevel bygde tyskerne ikke boliger i Norge, noe som gjorde at det var stor mangel på hus og boliger etter krigen i Norge.

Tyskerne prøvde å overtale det norske folket til å samarbeide, men de aller fleste i Norge var ikke interessert i det. Dette gjorde at de flytta strategien sin til å satse på norske ungdommer. For eksempel blei det kalt inn til tvungen tjeneste i ungdomsfylking, ungdomsavdelingen i NS. Lærere måtte også melde seg inn i Norges lærersamband som var basert på nazist-ideologi. Mange lærere nekta å være med i dette og enda flere nekta å undervise nazistisk-ideologi til norske barn og unge.

Vi kan snakke mye om norsk motstand mot okkupasjonen, så det tror jeg heller at jeg kommer til å lage en egen episode om i framtida. Det jeg nå vil gjøre er å dele den norske befolkningen i en grovinndeling, altså en generalisering. Nordmenn hadde i hovedtrekk fire posisjoner til nazist-regimet.

1. Aktiv motstand mot regimet. Dette var en minoritet av nordmenn, men det er ofte disse som blir trukket fram i etterkant. Max Manus er et eksempel på en av disse som blir trukket fram. De blir ofte fortalt som heltene i fortellingen om andre verdenskrig i Norge.
2. Passiv motstand mot regimet. Det finnes mange eksempler på passiv motstand mot de tyske okkupasjonsmaktene. Dette kunne for eksempel være å høre på radiosendinger fra London eller nekte ungene sine å delta på nazistarrangementer. Passiv motstand var mye større enn den aktive motstanden.
3. Stille aksept. Stille aksept vil ikke si samarbeid, men heller et fokus på å overleve. De aller fleste var nok mer innstilte på å tilpasse seg den nye situasjonen under okkupasjonen, enn å gjøre aktiv motstand mot nazist-regimet. Likevel kunne stille aksept fort kombineres med passiv motstand. Tilsynelatende stille aksept sammen med passiv motstand representerer de fleste nordmenn under okkupasjonen.
4. Aktiv deltagelse og samarbeid med okkupasjonen og naziregimet. Dette gjelder en liten minoritet, men fremdeles en ikke-ubetydelig minoritet. Det fantes en del nordmenn som var medlemmer av NS eller som til og med meldte seg frivillig til å kjempe for Tyskland mot Sovjetunionen.

Frigjøringen av Norge starta oktober 1944 da sovjetiske styrker rykka inn i Finnmark, helt nord i Norge. Tyskerne bestemte seg da for å brenne og ødelegge alt i Finnmark og i Nord-Troms, helt nord i Norge. De som bodde i disse områdene blei tvangsflytta sørover. Disse områdene helt nord i Norge var derfor de mest ødelagte etter krigen i Norge. Lenge visste man ikke hva tyskerne planla å gjøre med resten av Norge. Mange var redde for at de skulle gjøre det samme som de gjorde med Finnmark og Troms. Dette skjedde heldigvis ikke. Resten av Norge unngikk mye av den verste ødeleggelsen som resten av Europa gikk igjennom.

Tyskerne overga seg 8. mai 1945. 8. mai er en dato som er veldig kjent i Norge i dag. Det er kalt for frigjøringsdagen. Kong Haakon kom tilbake 7. juni og det blei feira stort i Norge. Folk i Norge var veldig glade for å være kvitt okkupasjonen. Endelig var Norge et fritt land igjen. Høsten 1945 blei det holdt valg i Norge og Arbeiderpartiet fikk flertall. Norge var igjen et demokrati og den politiske situasjonen blei normalisert etter dette.

Likevel fantes det mange sår fra krigen. Norge starta et stort rettsoppgjør etter krigen. Altså, det blei satt i gang en stor prosess med å finne og dømme de som samarbeida med tyskerne under andre verdenskrig. Særlig viktig var landssvikoppgjøret som prøvde å finne og dømme alle som hadde forrådt landet og hjulpet fienden under krigen. Over 90,000 saker blei etterforska. 80 av disse blei dømt til døden. Egentlig hadde ikke Norge dødsstraff, men dødsstraffen blei midlertidig gjeninnført for disse oppgjørene. Norge tok altså midlertidig tilbake dødsstraffen i akkurat disse oppgjørene. I tillegg til de som blei dømt til døden, blei 17,000 dømt til frihetsstraff, altså fengsel. 3500 fikk en annen straff.  25,000, altså de aller fleste, fikk en bot, altså at de måtte betale penger. Mange av disse var de som hadde vært NS-medlemmer under krigen.

Det er mye av krigshistorien i Norge som er kontroversiell, selv i dag, 76år etter krigen. For eksempel er landssvikoppgjøret svært kontroversielt. Det har vært diskutert helt siden det skjedde til i dag. For eksempel, det at et demokratisk og fritt land innfører dødsstraff for en midlertidig periode bare i disse tilfellene.

Fortellingene som en nasjon forteller om seg selv er ikke det samme som historie. Historien om Norge under andre verdenskrig er interessert i alle sidene, også de kontroversielle. Nasjonalfortellingen om Norge under andre verdenskrig er den historien som man i Norge har valgt å fokusere på. Rett etter andre verdenskrig begynte man i Norge å lage en nasjonalfortelling om at de fleste nordmenn var på den rette sida, den allierte og motstandssida, og at de deltok i kampen mot okkupasjonen.

 Denne fortellingen står fremdeles sterkt i Norge, for eksempel er det bare å se på de filmene og seriene vi har laga om krigen i Norge. Max Manus fra 2008 handler om en motstandsmann, det samme gjør Ni liv fra 1957 og Den 12. mann fra 2017. Kongens nei fra 2016 handler om kong Haakons motstand mot okkupasjonen av Norge. Serien Kampen om tungtvannet handler om en norsk sabotasjeoperasjon av viktig tysk industri i Norge. I filmer og serier er det altså heltene som blir tatt fram. Det er de som gjorde motstand som får oppmerksomheten. Det er de vi har valgt å fokusere på. Rettsoppgjøret etter krigen eller utsendelsen av norske jøder til Tyskland har fått mye mindre oppmerksomhet, selv om dette er noe som ser ut til å få større oppmerksomhet nå.

Jeg håper at vi i framtida kan ta et oppgjør med denne nasjonalfortellinga i Norge. Det er også mange mørke sider ved Norge under andre verdenskrig, og disse er også viktige å trekke fram. De er også en del av historien om Norge under andre verdenskrig. Det er viktig at vi som et samfunn husker på alle sidene ved okkupasjonen, også de mer ubehagelige og kontroversielle.

 

Vi avslutter episoden der. Dette er bare en kjapp gjennomgang av Norge under andre verdenskrig, og det er mye mer jeg kunne ha sagt. Dersom du er interessert i å finne ut mer så vil jeg gjerne oppfordre deg til å lese noen bøker om det. Det finnes svært mange bøker om Norge under andre verdenskrig. Det blir fremdeles publisert mye spennende forskning om Norge under andre verdenskrig.

Ellers vil jeg bare si at dere gjerne kan sende meg en epost dersom dere har noen spørsmål eller tilbakemeldinger. Epostadressen finner dere i deskripsjonen. Ha det bra!