106 – Sjøsamer

Hei og velkommen til en ny episode av podkasten. I denne episoden skal vi snakke om sjøsamer. Som dere kanskje vet, er samene en urbefolkning i Norge. Men når vi tenker på samer, så tenker vi ofte på reinsdyr og på Finnmarksvidda. I denne episoden skal vi finne ut at samer er mer enn det. Vi skal snakke om sjøsamene, den samiske befolkningen langs kysten i Troms og Finnmark. 

Sjøsamene er en gruppe samer som har sitt tradisjonelle leveområde langs kysten. De har historisk sett levd av fiske, fangst og jordbruk. For sjøsamer er altså sjøen veldig viktig. Den sjøsamiske bosetningen strekker seg langs kysten og fjordene fra Finnmark i nord til Trøndelag i sør. Før var den sjøsamiske kulturen og det samiske språket sterkt i denne delen av Norge. Men på grunn av en streng fornorskningspolitikk og konsekvensene av andre verdenskrig, forsvant nesten alle spor etter den sjøsamiske kulturen. Nå har derimot sjøsamisk kultur sakte begynt å komme tilbake. Politisk mobilisering og opprettelse av nye festivaler og institusjoner har vært viktig for å ta tilbake kulturen og identiteten. La oss snakke litt om hvem sjøsamene var.

Sjøsamene var dyktige fiskere og handelsmenn. De levde av fiske og jordbruk og brukte dette til å bytte og kjøpe varer fra andre. For eksempel var sjøsamene viktige i handelsnettverkene fra nord til sør og fra vest til øst. De var for eksempel både med i handelen med Russland, ofte kalt for Pomorhandelen fra 1700-tallet til 1917 og i Hansanettverkene. Hansanettverkene var tyske kjøpmenn som etablerte seg særlig i Bergen. Sjøsamene var med på å frakte varer, bygge skip, selge og kjøpe varer. 

Men særlig viktig for sjøsamene var det kulturelle og økonomiske båndet de hadde til reindriftssamene. Altså samene som levde av reinsdyr. Mange og sterke bånd ble skapt mellom sjøsamer og samer som bodde i innlandet. Det var for eksempel vanlig å gifte seg mellom hverandre. 

Det har også lenge vært tett kontakt mellom samer og nordmenn. For eksempel blir det skrevet at Norges første konge på 800-tallet Harald Hårfagre giftet seg med Snøfrid, ei samisk kvinne. Vi får også vite at flere vikinghøvdinger hadde kontakt med såkalte “finner” som de ble kalt av vikingene. Disse “finnene” var trolig samer. I tillegg kan vi lese i vikingsagaene at sjøsamene i Nord-Norge var de dyktigste skipsbyggerne og hadde de raskeste båtene. Dette må ha vært et stort kompliment. Vikingene var kjent for sine båter og hadde kanskje de beste båtene i Europa. 

Vi vet også at det har vært handel mellom vikinger og sjøsamer, for eksempel med pels og fisk. Likevel var ikke dette bare uproblematisk. For eksempel kan vi lese om beskrivelser av en “finn-skatt”, altså at vikingene kan ha krevd inn skatt fra samene. Denne “skatten” var nok mer som plyndring å regne.

Samisk språk stod også sterkt blant sjøsamene i Troms og Finnmark fram til 1900-tallet. Folk langs kysten snakka først og fremst nordsamisk og det fantes mange forskjellige nordsamiske dialekter langs kysten. Disse dialektene er nesten døde i dag, og det har skjedd på grunn av fornorskinga av samer. Fornorskinga betyr å gjøre norsk. Det var altså en assimileringsprosess knytta til norsk kolonisering langs kysten av Trøndelag, Nordland , Troms og Finnmark. Nordmenn flytta til kysten og tok over sjøsamenes tradisjonelle fiskeplasser og bosteder. Dette var første steg i assimileringsprosessen. Den skjedde først i Trøndelag og i dag er sjøsamisk kultur i Trøndelag praktisk talt utrydda. 

Men det var spesielt fornorskingspolitikken som staten gjennomførte mot den  samebefolkningen på 1800- og 1900-tallet som ødela den sjøsamiske kulturen og språket lenger nord i Troms og Finnmark. Den hadde en spesielt brutal effekt på kystområdene. Mange sjøsamer følte seg tvunget til å bli norske. Samiske barn fikk ikke lov til å snakke samisk på skolen og de ble straffet for det. Det var ofte enspråklige barn, altså barn som bare kunne samisk. Lærerne snakket derimot bare norsk og kunne som regel ikke samisk. Dette gjorde at samiske barn nesten ikke lærte noe som helst på skolen. Da de ble voksne, ville de derfor at barna deres bare skulle snakke norsk. Samiske foreldre slutta å snakke samisk med barna sine. 

I tillegg til fornorskningsprosessen, var andre verdenskrig veldig skadelig for den samiske befolkningen i nord. Under andre verdenskrig brente tyskerne ned alle hus og bygninger i Finnmark og deler av Nord-Troms. Denne ødeleggelsen slettet alle fysiske spor av den gamle samekulturen. Dette forsterket dermed fornorskingsprosessen langs kysten.

Gjenoppbyggingen etter krigen tok ikke hensyn til tradisjonell samisk kultur og byggeskikk. De brukte en standardisert modell som ikke hadde som mål å bevare det unike lokale særpreget. 

Den samiske befolkningen ble også tvunget til å flytte sørover i løpet av andre verdenskrig da tyskerne brente alt. Mange flytta tilbake etter krigen, men ikke alle. De som ikke flytta tilbake, mista i stor grad sin samiske identitet. 

I nyere tid, særlig siden 1990-tallet, har sjøsamisk fått en oppblomstring mange steder. For eksempel er det mange som har begynt å lære samisk igjen, enten på skolen eller som voksne. Flere nye festivaler har blitt oppretta for å feire og vise sjøsamisk kultur. Den viktigste av disse er nok  Riddu Riđđu, en festival som årlig blir holdt i den sjøsamiske bygda Manndalen i Kåfjord kommune i Nord-Troms. Det er en utrolig kul festival som har som mål å vise fram og feire sjøsamisk kultur og andre urfolksgruppers kultur og språk. Men til tross for disse positive utviklingene, er samisk språk fortsatt trua i disse områdene. Langs kysten av Nord-Troms og Finnmark er det fremdeles svært få som snakker samisk som sitt morsmål. Dessverre. Men vi får håpe at den utrolig unike sjøsamiske kulturen blir tatt vare på for framtidige generasjoner.