116 – Snorre Sturlason, den islandske sagaforfatteren

Hei og velkommen til en ny episode av podkasten. I denne episoden av «Lær norsk nå!» skal vi snakke om den legendariske Snorre Sturlason. Han var en islandsk høvding som er mest kjent for å ha skrevet kongesagaene i Heimskringla og norrøn mytologi i Den yngre Edda. Begge verkene skrev han mellom 1220 og 1230. Snorre sine verker har gitt oss mye informasjon om norsk historie og de er viktige for å forstå norsk viking- og middelalderhistorie. Jeg kommer til å legge ut en bonusepisode på Patreon om Den yngre Edda. La oss sette i gang.

Livet til Snorre Sturlason

Snorre ble født i 1179 på gården Hvammr på Vest-Island. Han var yngst av tre brødre i en middels mektig familie på Island. Da han var tre år gammel, ble han sendt for å bo hos en av Islands mest lærde menn, Jon Loftsson, på Oddi i Sør-Island. Han var i slekt med den norske kongen Magnus Berrføtt. På Oddi fikk Snorre en grundig og god utdannelse, særlig innen historie, lovverk og poesi. Dette la grunnlaget for Snorres interesse for sagaer og historie. Utdannelsen han fikk var viktig da Snorre skulle skrive sine sagaer.

I 1199, da Snorre var 20 år, giftet han seg med Herdis Bessadottir. Herdis var enearving, altså eneste arving, til en betydelig formue og eiendommer, inkludert storgården Borg. Dette ekteskapet økte Snorres status og økonomiske makt. Etter faren til Herdis døde i 1202 overtok Snorre eiendommene hans. Dette gjorde at Snorre fikk lov til å møte på Alltinget, Islands nasjonalforsamling. Dette var starten på Snorres politiske karriere. Snorre var blitt en mektig mann.

Selv om Herdis hadde spilt en viktig rolle i gjøre Snorre mektig, så forlot Snorre henne allerede i 1206 og flyttet til Reykholt, en av Islands mest betydningsfulle gårder. Vi vet ikke om Snorre og Herdis formelt ble skilt, men de kom aldri mer til å bo sammen. Fra Reykholt styrte Snorre store eiendommer og gjorde seg enda mektigere.

Snorre ble en av Islands mektigste høvdinger, og fra 1215 fungerte han som lovsigemann på Alltinget. Dette var en posisjon som gjorde ham til en av de viktigste lederne i landet. Han var blitt en av de mektigste mennene på Island.

I 1224 flyttet enka Hallveig Ormsdatter sammen med Snorre på gården Reykholt. «Enke» betyr at hun hadde vært gift, men at mannen hennes var død. Han levde ikke lenger, og derfor var hun nå ei enke. Hun var en av Islands rikeste kvinner. Da hun flytta sammen med Snorre, ble de enige om å gå inn i et formuesfellesskap. Det vil si at de delte rikdommene de hadde mellom seg. Med dette hadde Snorre fått kontroll over Islands største rikdommer og flere høvdingseter. Slik ble Snorre en sentral figur i det islandske maktspillet.

Snorre ble mektigere, men ikke uten å møte motstand. På denne tida var det ingen på Island som var sterke nok til å ta kontroll over hele øya. Det førte til at det var mye maktspill og konflikter mellom høvdinger på Island. Snorre ønsket å få slutt på dette. Snorre ønsket å bli den mektigste mannen på Island. Hvordan skulle han få til det? Han måtte prøve å få hjelp utenfra. Han reiste til Norge for å få hjelp fra den norske kongen.

Island og Norge var tett knytta sammen på denne tida. Husk at Island ble bosatt og kolonisert av nordmenn. Islendinger og nordmenn var i slekt med hverandre. De hadde nære handelsforbindelser og kulturelle bånd. Island og Norge var en del av samme nasjon på denne tida. De snakte samme språk, hadde samme familiebånd og politikken på Island var tett knytta til Norge. Det var derfor naturlig for Snorre å reise til Norge for å søke støtte.

Snorre reiste til Norge i 1218 og var der i tre år. I løpet av de tre årene ble han gått kjent med Skule jarl som fungerte som konge i Norge fram til kong Håkon ble voksen. Han lovet Skule og Håkon at han skulle jobbe for at Island skulle bli en del av den norske kongemakta. Til gjengjeld, altså som takk for at han gjorde dette, skulle han bli utnevnt som den mektigste jarlen på Island. En jarl var på denne tida den mektigste adelsmannen i Norge. Snorre holdt denne avtalen skjult da han reiste tilbake til Island.

Da Snorre reiste tilbake til Island, fortsatte han å spille det islandske maktspillet. Han sørget for at datteren Ingebjørg giftet seg med Gissur Torvaldsson, en mektig islandsk høvding. Han håpet å få en ny sterk alliert med dette ekteskapet. Men ekteskapet endte i skilsmisse, og Gissur ble en av Snorres største rivaler i stedet. Snorre møtte også motstand fra andre slektninger. Hans egen brorsønn, Sturla Sigvatsson, drev Snorre bort fra Reykholt i 1236.

Dette gjorde at Snorre reiste tilbake til Norge i 1237. Men situasjonen i Norge hadde endret seg; kong Håkon var blitt voksen og han var i konflikt med Snorres gamle venn Skule. Håkon stolte ikke på Snorre på grunn av hans nære bånd til Skule. Da Snorre fikk høre at broren Sigvat og nevøen Sturla var drept på Island, ønsket han å reise hjem igjen til Island, men kong Håkon nektet alle islendinger å reise tilbake. Til tross for dette trosset Snorre kongens forbud og reiste hjem til Island i 1239. Dette gjorde kong Håkon rasende. Snorre hadde fått en mektig fiende i Norge. Håkon sa til sin allierte Gissur at han skulle reise til Island og enten bringe Snorre tilbake til Norge eller drepe ham.

Gissur, som lenge hadde vært i konflikt med Snorre, samlet en hær på 70 mann og dro til Reykholt. Snorre forsøkte å gjemme seg i kjelleren. Han ble imidlertid funnet av fem menn, blant dem Simon og Arne. Arne heva øksa for å drepe Snorre, men Snorre sa: «Eigi skal höggva» («Det skal ikke hogges»). «Hogg!» sa Simon, men Snorre sa igjen «det skal ikke hogges!». Men det var til ingen nytte. Arne tok øksa og hogg. Med det var Snorre død.  Drapet på Snorre ble utført på oppdrag fra kong Håkon, og markerer slutten på en av Islands mest innflytelsesrike og omstridte skikkelser.

Snorres siste ord «Eigi skal höggva» kan tolkes på to måter. Enten så betyr det «ikke hogg!» og er ordene til en redd mann som prøver å gjemme seg fra sine fiender. En annen måte å tolke ordene på er «det skal ikke hogges» og da ligner det på det 5. bud i kristendommen «du skal ikke slå i hjel» som betyr at «du ikke skal drepe». Dette er ordene til en modig og lærd mann. Så hvordan døde Snorre, redd eller modig? Vi vet ikke.

I Norge har Snorre en utrolig viktig posisjon. Han har skrevet noen av de viktigste tekstene vi har om norske konger og kongeslekter. Hans tekster er veldig viktige for norsk historie. På Island er han derimot mye mer kontroversiell. På den ene sida er han feira for sitt forfatterskap og tekstene han har skrevet.

På den andre sida har han fått mye kritikk for alliansen han inngikk med Skule og den norske kongemakta. Han har fått kallenavnet «Folgsnarjarl» eller «hemmelig jarl» på grunn av sin hemmelige allianse med Norge. Islendinger anklager nå Snorre for å ville bidra til å legge Island under en fremmed makt for selv å bli jarl. Dette ble spesielt viktig da Island fikk en egen nasjonal identitet. I tillegg er islendingene skeptiske til oss nordmenn som har blitt så glade i Snorre. Islendingene er harde på sitt. Snorre var ikke norsk han var islandsk.

Snorres forfatterskap – Heimskringla

La oss nå snakke om Snorres forfatterskap. Jeg kommer til å fokusere mest på Heimskringla og tekstene om de norske kongene. Hvis dere vil høre mer om Den yngre Edda og norrøn mytologi så legger jeg ut en bonusepisode på Patreon.

Heimskringla, også kjent som Snorres kongesagaer, er et historisk verk som beskriver Norges konger fra de eldste tider helt fram til slaget på Re i 1177. Det er dette verket som har gitt Snorre sin enestående posisjon i Norge. Vi er ikke helt sikre på at det er Snorre som er den egentlige forfatteren. Mange historikere diskuterer fortsatt om Heimskringla ble skrevet av Snorre eller om det ble skrevet av andre ukjente forfattere. Likevel er det vanligste i dag å si at Snorre var forfatteren av Heimskringla. De fleste historikere antar at det er Snorre som er forfatteren av Heimskringla.

Heimskringla er et verk som har hatt enorm betydning for Norges historie og identitet. Verket begynner med ordene «kringla heimsins», som betyr “den runde jordskiva”. Dette er grunnen til at hele sagaverket heter «Heimskringla» eller «den runde jordskiva». Det forteller historien om Norges konger og har formet nordmenns forståelse av sin egen fortid. Men som med mye annen sagalitteratur, er det ikke et historisk verk i moderne forstand. Vi kan ikke lese det som vi leser ei moderne historiebok om Norge. Det inneholder en blanding av fakta og myte. Spesielt de eldste tekstene inneholder mange mytiske trekk.

Norske historikere har ikke alltid vært så kritiske til Heimskringla. Fram til begynnelsen av 1900-tallet hadde de fleste norske historikere stor tillit til Snorre. De trodde på det han skreiv. Senere pekte mange norske historikere på at sagaskriving er en blanding av fakta og myte. Forfatterne av sagaene har like stort fokus på en god fortelling som på faktaene. Husk at Heimskringla ble skrevet på 1200-tallet, men inneholder fortellinger som skjedde mange hundre år før den tida.

Likevel er det mye som gjør at vi må ta det Snorre har skrevet seriøst. Det er ikke bare myte, det er også historie. For det første diskuterer Snorre sin historiske metode i begynnelsen av Heimskringla. Han beskriver hvilke kilder han bruker, for eksempel skaldedikt, fortellinger fra gamle og vise menn og slektstre. Vi må huske på at fortellingene om de norske kongene levde videre som en muntlig tradisjon på Island. De fortalte historier om gamle norske konger, også på 1200-tallet. Snorre diskuterer også kildekritikk. Han aksepterer ikke alle kildene som like troverdige. Han foretrekker for eksempel gamle skaldedikt framfor historiene til gamle menn.

Likevel er det mye i Heimskringla som er preget av tida Snorre levde i. Som sagt, vi kan ikke lese dette som en sann fortelling om de norske kongene. Likevel blir det også feil å si at det ikke er noe som stemmer. Vi regner med at hovedtrekkene av det som blir fortalt er sanne, men at mange av detaljene er oppdikta. For eksempel gjengir Snorre taler og hva folk har sagt; dette er sannsynligvis oppdikta av Snorre for å skape en god fortelling.

Heimskringlas betydning for Norge

Da unionen med Danmark ble oppløst i 1814 og Norge fikk en demokratisk grunnlov, fikk Norge og nordmenn behov for å skape en egen norsk identitet. Vi måtte skape en egen norsk identitet som var forskjellig fra Danmark og Sverige. Snorres kongesagaer ble et sentralt verktøy i den norske nasjonsbyggingen. Heimskringla var viktig for å skrive ned den norske historien før vi var i en union med Danmark. På denne måten kunne vi bygge en bro over unionstiden og knytte det nye, demokratiske Norge til sin stolte middelalderarv. Norge var et land før unionen med Danmark. Dette skulle vi nå ta tilbake. Snorres verker var viktige for å ta vår norske historie tilbake.

Under andre verdenskrig, da Norge var okkupert av Tyskland, prøvde både nazistene og motstandsmennene å bruke Snorre som et symbol for sin sak. For eksempel brukte nazistene viktige historiske steder i Norge som Stiklestad, der kong Olav, kjent som Olav den Hellige, ble drept. Men motstandsmenn brukte også Snorre som et symbol på deres kamp mot nazismen og for norsk selvstendighet.

I dag er Snorre et viktig symbol for Norge. Vi snakker mye om Snorre og jeg tror mange tenker på Snorre som norsk. Hvis noen av dere som hører på dette er islandske, så vil jeg bare si; takk for Snorre. Vi kommer til å fortsette å bruke ham aktivt og vi driter i om han var islandsk. Vi nordmenn kommer derfor til å fortsette å late som han var norsk, selv om vi vet godt at han var islandsk.

Bilde: Christian Krohg – Sturluson, Snorre; Christian Krohg, ill. (1899) [13. århundre] Heimskringla, Oslo: J.M. Stenersen & Co