Arbeiderpartiets historie

Hei og velkommen til en ny episode av podkasten. I denne episoden skal vi snakke om Arbeiderpartiets historie. Før vi begynner vil jeg bare si at jeg legger ut en ekstra episode på Patreon om Norges kanskje mest kjente og kanskje viktigste statsminister gjennom tidene, Einar Gerhardsen. Jeg vil også gjerne takke alle som støtter meg på Patreon. Det betyr mye og jeg setter veldig pris på hver og én av dere. Men nå skal vi snakke om Arbeiderpartiet.

https://www.patreon.com/laernorsknaa

Introduksjon

Arbeiderpartiet har vært Norges største parti helt siden Andre verdenskrig. I en periode hadde de nesten 50 % av stemmene i Norge og styrte helt alene. I det siste har de bytta med partiet Høyre på å lede regjering, men de har likevel alltid vært det største partiet i norsk politikk. I hvert fall helt til sist lokalvalg i 2023. Da ble Høyre Norges største parti med 25,9 % av stemmene. Arbeiderpartiet fikk 21,6 %. Det er likevel Arbeiderpartiet som har statsminister og leder regjeringa sammen med Senterpartiet siden de vant Stortingsvalget i 2021. Da fikk AP 26,3 % av stemmene. Selv om de vant, var dette det svakeste resultatet siden 2001 da partiet fikk 24,2 % av stemmene. Vanligvis lå Arbeiderpartiet mellom 30 og 40 % av stemmene.

Men i dag er det mye verre. I dag er Arbeiderpartiet i krise. Når jeg lager denne podkastepisoden, så diskuterer partiet om de kan la lederen deres, Jonas Gahr Støre, fortsette. De diskuterer altså om de skal bytte ut den nåværende statsministeren siden partiet gjør det så dårlig på meningsmålinger. Meningsmålinger er målinger om hva folk synes om ulike partier og hvem de ville ha stemt på hvis det var valg i dag. Av de som svarer på disse meningsmålingene, så var det bare 16,5 % som sa de ville stemme Arbeiderpartiet. Begge høyrepartiene Høyre og FrP er større enn Arbeiderpartiet ifølge meningsmålingene. Det ser ut som vi ser slutten på en æra. Arbeiderpartiets dominans i norsk politikk holder på å ta slutt, kan de se ut som.

Dette er grunnen til at jeg lager denne episoden. Jeg vil gjerne gi dere et bedre bilde av det største og viktigste partiet i Norges moderne historie.

Arbeiderpartiets tidlige historie (1887-1945)

Arbeiderpartiet starta som et lite parti i 1887, men rundt 1935 ble det Norges største politiske kraft. Det starta som et radikalt, sosialistisk parti som ønska store endringer i norsk politikk. Det første partiprogrammet, altså hva de ville få til hvis de ble valgt, bestod av bare fire punkter. To av dem var stemmerett for alle menn og kvinner og lovfesta normalarbeidsdag. Dette er ikke radikalt nå, men det var radikalt på den tida på slutten av 1800-tallet. Spesielt å gi både alle menn og alle kvinner stemmerett. Allmenn stemmerett for menn ble ikke innført før i 1898, så Arbeiderpartiets forslag om å også gi alle kvinner stemmerett i 1887 var radikalt.

Likevel var partiet veldig lite fram til begynnelsen av 1900-tallet. På begynnelsen av 1900-tallet begynte ting å endre seg. Rundt år 1900 fikk Arbeiderpartiet mange stemmer fra arbeidere. Mange av dem som stemte på Arbeiderpartiet jobba som håndverkere eller i fabrikker. Dette førte til at Arbeiderpartiet fikk sine første representanter på Stortinget i 1903. Ledelsen ønsket et sosialistisk samfunn. De ville at banker og store bedrifter skulle eies av samfunnet, ikke av private personer. Endringene skulle komme sakte, gjennom reformer og vedtak i Stortinget. De ville altså ha en sosialistisk reform basert på demokratiet, ikke en voldelig revolusjon. Man ville endre samfunnet sakte.

Men dette endra seg fra 1910. Fra 1910 kom en ny og mer radikal gruppe i partiet. Martin Tranmæl var lederen. Denne gruppa ville endre samfunnet raskere. De mente at arbeiderne måtte ta makt gjennom aksjoner og fagforeninger. Mange ble inspirert av den russiske revolusjonen i 1917. Arbeiderpartiet ble mer radikale. Men det var ikke alle i Arbeiderpartiet som var enige i dette. I 1923 brøt Arbeiderpartiet med den internasjonale kommunistbevegelsen, Komintern, på grunn av Lenins Moskvateser. Disse tesene var for radikale for Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet ville ikke lenger være direkte knytta til Sovjetunionen og kommunismen. De i Arbeiderpartiet som støtta kommunismen, starta et nytt parti: Norges Kommunistiske Parti.

På 1920-tallet var det økonomiske kriser og mye arbeidsløshet. Det var vanskelig å få til store endringer i økonomien. Arbeiderpartiet bestemte seg for en ny strategi. De ville få politisk makt gjennom valg. Partiet begynte å samarbeide med bønder og fiskere for å få flere velgere. Arbeiderpartiet hadde stor suksess med dette. Ved Stortingsvalget i 1927 fikk de 36,8 % av stemmene. Arbeiderpartiet ble det største partiet og fikk for første gang i sin historie regjeringsmakta i Norge. Dette ble en av de korteste regjeringene i Norges historie. Arbeiderpartiet var altfor radikalt for de andre partiene i Norge, og etter bare tre uker, ble regjeringa felt. Regjeringa måtte altså gå etter bare tre uker siden de andre partiene reiste et mistillitsforslag mot regjeringa. Det er en mekanisme i Stortinget som gjør at hvis flertallet av partiene stemmer mot regjeringa, så må den gå. Det var dette som skjedde i 1928.

Det skulle gå sju år før Arbeiderpartiet igjen fikk regjeringsmakt, og denne ganga gikk det mye bedre. I 1935 danna Arbeiderpartiets Johan Nygaardsvold ei regjering. Han fikk støtte fra Bondepartiet i det som kalles «kriseforliket». Dette var et kompromiss der begge parter fikk noe de ønsket. Samme år ble det også inngått en avtale mellom arbeidere og arbeidsgivere, Hovedavtalen. Dette var også regjeringa som styrte Norge da Tyskland angreip landet i 1940. Regjeringa flykta til Storbritannia og var anerkjent som den legitime norske regjeringa av De allierte, altså Storbritannia, Frankrike, USA og Sovjetunionen.

Arbeiderpartiets storhetstid (1945-1965)

Etter Andre verdenskrig var det stor vekst i Norge, akkurat som i mange andre europeiske land. Arbeiderpartiet gjorde et svært godt valg i 1945 og fikk nok mandater i Stortinget til å styre helt alene. Det var Einar Gerhardsen som ble statsminister. Faktisk hadde Arbeiderpartiet absolutt flertall i Stortinget i hele fire perioder fra 1945 til 1961 og Einar Gerhardsen var Norges statsminister i hele 17 år.

Arbeiderpartiet gikk bort fra sin sosialistiske fortid og ble mer lik den moderne versjonen av partiet. Et klart symbol på dette var Einar Gerhardsens tale på Kråkerøy, ofte kalt «Kråkerøy-talen». Gerhardsen holdt en tale i 1948 etter Sovjetunionens kupp i Tsjekkoslovakia. Gerhardsen kritiserte her sterkt Det norske kommunistiske partiet som støtta Sovjetunionens versjon av kuppet i Tsjekkoslovakia. Talen symboliserte sterkt at Arbeiderpartiet var imot kommunismen. Kommunister i Norge ble faktisk overvåket av staten på 1950-tallet. Arbeiderpartiet hadde altså brutt med sin sosialistiske fortid.

Et annet vendepunkt var Arbeiderpartiets avgjørelse om å gå inn i NATO i 1949. Norge valgte altså å støtte USA mot Sovjetunionen. Arbeiderpartiet ønska at Norge skulle være en del av de vestlige allierte. Vi ønska ikke å være nøytrale, som Sverige, eller en avtale med Sovjetunionen, som Finland. Arbeiderpartiet under Gerhardsen tok altså Norge inn i NATO. Norge var en alliert av USA i hele Den kalde krigen og USA er fortsatt den viktigste militære partneren til Norge i dag.

Arbeiderpartiet er mest kjent for å bygge opp den norske velferdsstaten etter Andre verdenskrig. I denne perioden vokste økonomien kjapt. Norge fikk bedre råd og kunne dermed gi mer støtte til innbyggerne sine. Dette ble fundamentet for den moderne norske og skandinaviske velferdsmodellen. Noen eksempler var Barnetrygd, syketrygd, arbeidsledighetstrygd og allmenn alderstrygd som ble innført i denne perioden. Dette ble samla til folketrygden midt på 1960-tallet.

En ny epoke for Arbeiderpartiet (1965-1986)

Arbeiderpartiet tapte Stortingsvalget i 1965. Det ble borgerlig flertall, altså flertall for høyresida. Det ble første høyreregjering som satt ut hele perioden sin. Det hadde vært én borgerlig regjering fra 1945 til 1965, men den varte bare i 28 dager. Det var Lyng-regjeringen som varte i bare 28 dager. Ellers var det bare Arbeiderpartiet som hadde regjeringsmakt helt til 1965. I 1965 endra dette seg. Da ble det en borgerlig regjering fra 1966 helt til 1971.

I 1971 vant Arbeiderpartiet valget og kom tilbake til makta. Den skulle de ha helt til 1981, utenom ett år fra 1972 til 1973. I denne perioden var det særlig én ting som ble diskutert: om Norge skulle gå inn i EF, det som i dag heter Den europeiske union, eller ikke. Valget om Norge skulle gå inn i EF ble holdt i 1972. Arbeiderpartiet ønska at Norge skulle gå inn i EF og faktisk sa Arbeiderpartiets statsminister Trygve Brattli at han ville gå av som statsminister hvis Nei-sida vant valget. Det var til slutt «Nei» som vant og Brattli gikk av. Det er grunnen til at Arbeiderpartiet i ett år i denne perioden ikke var i regjering. Men de kom raskt tilbake i 1973.

1970-tallet i Norge er prega av to ting. Den første er utbygginga av oljeindustrien. Det ble funnet olje i Nordsjøen utenfor Norge i 1969, og dette ble utbygd på 1970-tallet. Den andre tingen som prega 1970-tallet var svakere økonomisk vekst og inflasjon. I 1973 var det faktisk oljekrise i Norge på grunn av Yom Kippur-krigen mellom Israel og Syria og Egypt. De arabiske landene gikk inn for en oljeboikott av vestlige land på grunn av deres støtte til Israel. Dette førte til oljemangel og en stor øke i prisen på olje. I en kort periode innførte Norge rasjonering av olje. Faktisk finnes det et kjent bildet av Kong Olav på trikken i denne perioden. Kong Olav tok trikken i desember 1973 på grunn av oljekrisa. Han ville vise støtte til det norske folk som ble ramma av oljekrisa.

I 1981 skjedde det noe svært viktig i norsk politikk. Da fikk vi vår første kvinnelige statsminister, Gro Harlem Brundtland. Hun ble leder av Arbeiderpartiet og var statsminister fra februar til oktober i 1981. I 1981 tapte hun nemlig valget.  Utover 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var Norge prega av ei høyrebølge. Folk dreide mot høyresida av politikken. De ønska mindre reguleringer og en friere økonomi. Dette førte til at Høyre og Kåre Willoch vant valget i 1981. Dette var inspirert av lignende utviklinger i Storbritannia leda av Margareth Thatcher og i USA av Ronald Reagan. Høyre hadde regjeringsmakt helt til 1986.

Ny Arbeiderparti-epoke (1986-1997)

Under Gro Harlem Brundtland og Einar Førde ble Arbeiderpartiet fornya. Partiet fikk et veldig godt valgresultat i 1985. I 1986 ble Gro Harlem Brundtland statsminister igjen. Hun var statsminister i nesten 10 år, bortsett fra 1989–1990. Brundtland er særlig kjent for tre ting. Hun er kjent for sin støtte til EU og var lederen av «Ja-sida» i EU-valget i 1994. Det tapte hun, men hun gikk ikke av som statsminister. Den andre tingen hun er kjent for er for å ha leda Arbeiderpartiet mot en mer markedsliberal retning. Hun støtta altså mange av endringene som ble gjort under Høyre og Kåre Willochs tid på 1980-tallet. Den tredje tingen hun er kjent for er sitt miljøengasjement. Hun var en av de tidligste statsministrene i verden som tok initiativ for internasjonalt samarbeid om miljø og klimaendringer.

I 1996 slutta Brundtland som statsminister. Thorbjørn Jagland tok over. Jagland fikk raskt kritikk for en tale han holdt da han begynte. Han snakka om «det norske hus», men mange mente planen hans var dårlig og enkel. Det ble også mye uro rundt noen av statsrådene i regjeringa. Flere kom og gikk. Mange kritiserte også Jagland for å velge statsråder som var kjente, men som ikke hadde mye politisk erfaring.

Det moderne Arbeiderpartiet (1997-2024)

Etter Jaglands tid som statsminister tok en sentrumsregjering over. Denne regjeringa besto av Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, og den blei leda av Kjell Magne Bondevik. For Arbeiderpartiet var denne tida prega av indre uro og maktkamp. Til slutt var det Jens Stoltenberg som ble leder i Arbeiderpartiet. Han skulle få en viktig rolle i Arbeiderpartiet på 2000-tallet.

I 2001 gjorde Arbeiderpartiet sitt dårligste valg siden 1924. De fikk bare 24 % av stemmene. Det var krisestemning i Arbeiderpartiet, litt som det er nå. Men ved valget i 2005 gjorde Arbeiderpartiet det mye bedre. Da fikk de 32,7 % av stemmene og fikk statsministerpost og regjering. De dannet sin første koalisjonsregjering sammen med Senterpartiet og SV. Denne regjeringa vant enda et valg i 2009.

2000-tallet er prega av svært stor vekst i Norge. Oljefondet vokste enormt. Det samme gjorde inntektene fra olja. Norge gikk fra å være et rikt land til å bli verdens rikeste land, i en periode i hvert fall. Norge var kanskje det landet i Europa som var minst prega av finanskrisa i 2008. Norge ble kalt for «annerledes landet». Vi var ikke som andre land, trodde vi selv i hvert fall. Mens USA, Europa og store deler av verden hadde problemer under finanskrisa, gikk det bra med Norge.

Det mest dramatiske som skjedde under Stoltenberg var terrorangrepene mot AUFs sommerleir og regjeringskvartalet i Oslo i 2011. AUF er ungdomsorganisasjonen til Arbeiderpartiet. De har hatt som tradisjon å ha sommerleir på Utøya. Terrorangrepet på Utøya prega Arbeiderpartiet og det ble vanskelig å ha en vanlig valgkamp i 2013.  

Arbeiderpartiet tapte valget i 2013. Det førte til en 8 år lang periode med Erna Solberg fra Høyre som statsminister.

I denne perioden tok Jonas Gahr Støre over som partileder. Men det så ut som Arbeiderpartiet slet. Mediene fokuserte mye på konflikter i partiet og problemer med organisasjonskulturen.

Ved valget i 2021 vant Arbeiderpartiet valget, men de gjorde sitt dårligste valg siden 2001. Det var derfor en seier med en bismak. Altså, seieren smakte ikke så godt som den kanskje burde. Jonas Gahr Støre danna ny regjering sammen med Senterpartiet 14. oktober 2021.

Regjeringa som sitter nå, har hatt store problemer. Den norske krona er rekordsvak. Inflasjonen er fortsatt høy. Folk føler at de får dårligere råd og mange er sinte. Boligprisene er skyhøye. Matprisene har steget enormt på bare få år. Mange føler at de har det mye verre enn bare for noen år siden. Det er selvsagt ikke bare Arbeiderpartiets feil. Mye av dette ble påvirka av krigen i Ukraina og inflasjonspress i hele verden etter Covid19 pandemien.

Likevel var det mange problemer for Arbeiderpartiet i denne perioden. De har vært prega av mange interne kriser og skandaler. Hadia Tajik måtte gå av siden hun hadde juksa med pendlerbolig. Pendlerbolig er en ordning som gjør at politikere som bor utenfor Oslo skal få skattefri bolig i Oslo. Hadia Tajik juksa med dette. Hun sa at hun bodde i Rogaland, men hun betalte ingenting for stedet hun bodde i Rogaland. Det er derfor hun skulle ha betalt skatt for pendlerboligen i Oslo, men det gjorde hun ikke. Hun måtte gå av.

Så måtte Anniken Huitfeldt, tidligere utenriksminister, gå av på grunn av mannens aksjehandler. Han hadde gjort aksjehandler som var basert på informasjon han hadde fått av Huitfeldt. Han hadde altså fått spesialinformasjon fra kona si. Hun måtte også gå av.

Så skjedde den kanskje største skandalen. Det ble funnet ut at Senterpartiets Sandra Borch, som da var forsknings- og høyere utdanningsminister hadde juksa på masteroppgaven sin. Hun hadde plagiert. Hun gikk av frivillig. Men i samme periode ble det funnet ut at Arbeiderpartiets Ingvild Kjerkol, som da var helseminister, også hadde juksa på masteroppgaven sin. Hun nekta å gå av, men til slutt ble hun tvunget til det.

Alle disse krisene og skandalene førte til at folk ble sure på Arbeiderpartiet og regjeringa. De mista tilliten til regjeringa. Dette skjedde samtidig som folk følte at de fikk mye dårligere råd. Det var ingen god kombinasjon.

Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2023 blei Arbeiderpartiet forbigått av Høyre og mistet posisjonen som Norges største parti. Det var sannsynligvis på grunn av at regjeringa var så upopulær.

Slutt på en æra?

Vi går kanskje mot slutten av en æra. Etterkrigstida har vært prega av stor dominans fra Arbeiderpartiet. Nå ser det ut som at de kommer til å tape neste Stortingsvalg i 2025. Men det er fortsatt lenge igjen, og Arbeiderpartiet har gjort dårlige valg før. Likevel har de aldri i moderne tid vært nede på 16 %. Hvis Arbeiderpartiet blir det tredje største partiet i Norge, så vil jeg si at vi definitivt har sett slutten på en æra. Men det får framtida vise.