53 – Norsk historie: Et overblikk

15 februar 2021 | 31 minutes

Transcripción

Heihei! I denne episoden av Lær norsk nå! skal vi se på noen av de viktigste årstallene og hendelsene i norsk historie. Vi skal se på de hendelsene som har forma Norge, eller idéen om hva Norge er. Før vi begynner vil jeg bare si at det nå er lagt ut lister med ord i episode 1, 2, 5, 6 og 36. Dere finner ordene etter teksten i disse episodene. Altså i transkripsjonen helt nederst. Jeg vil takke Dianne for ordene. Hun har sendt meg noen lister med ord hun har understreket, og jeg tror dette kan være veldig nyttig for mange. Ellers vil jeg bare si at det er mulig å støtte podkasten på Patreon. Jeg har nå lagt til flere ulike kategorier der dere kan velge den modellen som passer dere best. Tusen takk til alle dere som allerede har valgt å støtte meg. La oss begynne med episoden.

Når begynner Norge? Når starter Norges historie? Er det mulig å si at i det årstallet starter Norges historie? Vel, la oss starte i begynnelsen. Nordgermanske stammer reiser til Skandinavia rundt 200-tallet. Disse stammene slår seg ned i Norge, Sverige og Danmark. Dette er opphavet til norrønt, som blir til norsk, og vikingene. De er opphavet til den dominerende kulturen i Norge. Men det bodde folk i Skandinavia før de nordgermanske stammene. Disse er derimot ikke en del av historien til Norge, ikke den historien som har vært med å forme nasjonalstaten Norge i hvert fall. Samene har også bodd veldig lenge i Skandinavia, men de har heller ikke tradisjonelt vært en del av nasjonalhistoriene til Sverige og Norge. Dette holder på å endre seg i dag.

Det første årstallet vi skal se på er 793. Kanskje noen av dere kjenner det igjen? 793 markerer begynnelsen på vikingtida. Hva skjedde i 793? I 793 landa de første vikingene i England i Lindisfarne, et kloster i England, og plyndra det. Plyndre betyr å ta noe med makt.  Vikingene er en sentral del av skandinavisk historie. Historien om norske, svenske og danske vikinger som reiste rundt omkring i Europa og helt til Nord-Amerika. Men hvor kom vikingene som kom i land i Lindisfarne i 793 fra? Kildene til hendelsene sier mennesker fra nord, så det er ikke mulig å vite nøyaktig. Likevel er det mest sannsynlig at disse vikingene hadde norsk avstamming.

Men fantes det et Norge i 793? Sannsynligvis ikke. Norge var delt i ulike stammer med sine høvdinger. Det fantes ikke ei sentralmakt i Norge, altså en konge som styrte over alle i Norge. Folk i Norge snakka samme språk, de trodde på de samme gudene og tilhørte en lignende kultur. Likevel mangla det noe helt sentralt. De mangla en felles sentralmakt og en felles idé om et delt fellesskap. Nordmenn i denne perioden snakka nok om at de kom fra stammen som blei styrt av Svein eller Olav. De sa nok ikke at de kom fra Norge, men at de kom fra en region i Norge og fra en stamme med «den og den» høvdingen.

Dette er grunnen til at 872 er et så viktig årstall i Norgeshistorien. Hva skjedde i 872? I 872 samla Harald Hårfagre Norge til et rike i slaget ved Hafrsfjord i dagens Stavanger. Han samla de ulike stammene og blei den første kongen i Norge. Dette er historien alle norske barneskolebarn lærer på skolen. Problemet er at det sannsynligvis ikke stemmer, eller ikke helt i hvert fall. Nesten alle kildene våre som forteller om Harald Hårfagre kommer fra 1100-tallet eller seinere. Ei av de viktigste kildene er Snorre Sturlasons Heimskringla fra 1230. Kan vi stole på disse kildene? Sannsynligvis ikke helt. Fortellingen om Harald Hårfagre har mytiske trekk over seg. Slaget ved Hafrsfjord var kanskje ikke i 872 engang.

Uansett var det nok ikke i 872 at Norge blei samla til et rike. Sannsynligvis var det i denne tidsperioden en storhøvding, Harald Hårfagre, som klarte å samle en større del av Norge, kanskje spesielt Vest-Norge. En av de viktigste hendelsene i Norges historie var kanskje ikke viktig og har nesten helt sannsynlig ikke skjedd slik som den beskrives på 1100- og 1200-tallet. Likevel er den viktig som en del av nasjonalfortellinga om Norge. Det er kult å se hvordan slike mytiske hendelser kan få en så viktig symbolsk verdi i etterkant, selv om den sikkert ikke var så viktig da den skjedde.

1030. Et legendarisk årstall i norsk historie. 1030 var da Olav Haraldsson blei drept i slaget ved Stiklestad, et sted i nærheten av Trondheim. Olav Haraldsson var en svært viktig konge. Han kjempa for å kristne Norge, og han var en viktig figur i den faktiske samlinga av Norge. Det var i denne perioden at Norge begynte å bli samla til et kongedømme med en felles konge. Olav blei drept i 1030 og blei kjapt utropt til helgen: Olav den Hellige, Norges nasjonalhelgen. Selv om Olav var en viktig person da han levde, blei han enda viktigere etter sin død. Han var utgangspunktet for den norske kongeætta. Norske konger etter Olav legitimerte sin makt ved å vise at de slekta til Olav. Å slekte til betyr å være i slekt med. Den norske kongen Harald Hardråde var kanskje viktigere i den faktiske samlinga av Norge til et rike, men det var Olav den  Hellige som fikk æren for det. Det var Olav som blei symbolet etterpå som vi fortsatt snakker om i Norge i dag. I Trondheim blei det bygget en katedral for Olav den Hellige, den eneste katedralen i Norge.

I 1066, slaget ved Stamford Bridge, tapte Harald Hardråde. William av Normandie klarte å erobre England. Dette var slutten på vikingtida. Norge, Sverige og Danmark hadde alle konvertert til kristendommen. Den norrøne vikingkulturen holdt på å dø ut og bli erstatta av en europeisk, katolsk kultur. Men 1066 er nok mye viktigere for engelsk historie og deres nasjonalfortelling, enn vår norske nasjonalfortelling.

Derfor skal vi gå videre til 1397, inngåelsen av Kalmarunionen. Norge, Danmark og Sverige blei samla under ei felles kongemakt. Unionen var derimot ikke leda av en konge, men ei dronning, nemlig Dronning Margrete. Hun leda unionen mens sønnen, Eirik, var for liten. Unionstida begynner egentlig før for Norge. I 1319 døde den norske kongeslekta ut og Norge og Sverige gikk inn i en personalunion. Personalunion vil si at to land har samme konge. Norge og Sverige fikk samme konge i 1319.  I 1343 fikk Norge egen konge igjen, men i 1380 gikk Norge inn i en personalunion med Danmark.

I 1397 gikk også Sverige inn i union med Danmark. Danmark var det klart sterkeste landet i Skandinavia i denne perioden. Kanskje litt merkelig å tenke på nå. I dag er Sverige det klart største landet i Skandinavia med nesten 10 millioner innbyggere. Norge og Danmark har ca. 5 millioner hver. I 1397 var Danmark det klart sterkeste og største landet i Skandinavia. Danmark hadde nemlig den beste jordbruksjorda i hele Norden. I tillegg var dagens Sør-Sverige en del av Danmark på dette tidspunktet. Sør-Sverige er noe av den beste jordbruket i Sverige. Danmark dominerte Kalmarunionen. Sverige klarte å komme seg ut av Kalmarunionen i 1520. Det klarte ikke Norge. Norge skulle forbli i en union med Danmark helt fram til 1814.

Selv om Norge var i en personalunion med Danmark, hadde Norge fremdeles sin egen katolske nasjonalkirke med egen erkebiskop i Trondheim. Dette tok slutt i 1536. I 1536 blei Norge et protestantisk land. Var det fordi nordmenn plutselig hadde begynt å følge den protestantiske lære? Var det mange kritikere mot den katolske kirka i Norge? Nei. Den danske kongen bestemte at Norge skulle være protestantisk, og da blei det slik. Dermed mista Norge sin selvstendige kirke. Den danske kongen undertegna også en bestemmelse som sa at Norge skule opphøre å være et eget rike. Hva betyr dette? Den danske kongen sa i 1536 at fra nå av var ikke Norge et eget kongerike lenger. Norge var en region i Danmark, akkurat som Sjælland, Fyn og Jylland.

Men hvorfor er ikke Norge en del av Danmark i dag, når Fyn, Sjælland og Jylland er det? Vel, ganske enkelt: Norge var aldri «bare» en region i Danmark. Norge var fremdeles et eget kongerike og fortsatte også å være det etter 1536. Hvorfor sa danskekongen da at Norge ikke lenger var et eget rike i 1536? Sannsynligvis for å ta sterkere kontroll over Norge. MEN, jeg gjentar, Norge var aldri en region under Danmark. Dette var også grunnen til at vi i 1814 fikk vår egen grunnlov og blei et selvstendig land.

1814 er kanskje det viktigste årstallet i norsk historie. Ingen andre årstall har så sterk symbolsk verdi som 1814 i norsk historie. Alle i Norge har hørt om 1814; alle i Norge har en sterk følelse til 1814. Du må gjerne spørre en nordmann hva 1814 betyr for den personen. Du vil utvilsomt få et eller annet svar. Helt fra oppveksten av blir vi fortalt at 1814, det var viktig det. Hvorfor var det viktig? Det var da vi fikk en egen grunnlov, 17. mai 1814, den grunnloven vi fortsatt har i dag. Og en ting til. Vi blei endelig et eget selvstendig land igjen.  Dette husker vi på hver eneste 17. mai som nå er Norges nasjonaldag. Hipp hurra for Norge.

Men hvorfor er 1814 så viktig? La oss se på hva som skjedde i 1814. Danmark-Norge taper Napoleonskrigen. Danmark-Norge var på den franske sida av Napoleonskrigen, mens Sverige var på den russiske og britiske sida. Som takk for hjelpen fikk Sverige lovet Norge, en belønning for strevet. Den danske prinsen, Christian-Fredrik,  var på dette tidspunktet leder av Norge. Han nekta å gi Norge fra seg til svenskene, og det var han som satte i gang arbeidet med grunnloven. Jeg kunne snakka mye om 1814, men det får vi ta i en egen episode. Det dere må vite er at Norge var selvstendig i et par måneder i 1814 før vi gikk inn i en ny union, denne gangen under Sverige. Norge tapte i en kort krig mot Sverige sommeren 1814. I november 1814, 4. november for å være nøyaktig, skreiv vi under på en ny grunnlov, unionsgrunnloven. Denne var veldig lik den som blei skrevet under 17.mai 1814, men med noen justering for unionen. Likevel er det 17. mai vi feirer og ikke 4. november.

1814 representerer et skille i norsk historie. Det skiller Norge fra den 400år lange unionen med Danmark. På 1800-tallet begynte vi i Norge å forme vår nasjonalfortelling i motsetning til denne perioden. Unionen med Danmark blei kalt for 400års natta, da Norge hvilte under dansk styre. Ei mørk tid for Norge. Eller var det? Ikke egentlig. Men dette er en del av fortellingen om Norge. Som vi har sett tidligere trenger ikke nasjonalfortellingen å alltid være det samme som historie.

Norge begynte å få sine egne institusjoner i unionen med Sverige. Norge var mye mer autonome i unionen med Sverige enn vi hadde vært under Danmark. Det var i denne perioden at den moderne nasjonalstaten Norge blei skapt. I slutten av 1800-tallet var unionen så svak at det bare var to ting som var felles for Norge og Sverige: En felles konge og en felles utenrikspolitikk. Det var et tidsspørsmål før unionen ville kollapse. I 1905 skjedde dette. Nordmenn stemte på om de skulle forlate unionen med Sverige eller ikke, uten at Sverige hadde godkjent valget. 386 000 stemte «ja», vi vil bort fra Sverige. Bare 184 stemte «nei». Altså var det 99,9995% som stemte for et selvstendig Norge. Valget var ulovlig, men Sverige valgte å ikke gå til krig mot Norge. I 1905 var endelig Norge selvstendige, helt selvstendige!

Jeg kunne selvsagt snakka mye mer om norsk historie. Det er mange viktige hendelser jeg ikke har nevnt. I tillegg kunne hver og en av de hendelsene jeg har snakka om vært en egen episode. Likevel er dette et fint overblikk over norsk historie. Jeg vil gjerne nevne noen flere datoer:

  • 1913, kvinner i Norge får stemmerett.
  • 9. april 1940, 2. verdenskrig bryter ut i Norge. Tyskland okkuperer Norge fram til 8. mai 1945.
  • 1949, Norge blir en del av NATO og dermed en del av den vestlige alliansen i den kalde krigen på USA sin side mot Sovjetunionen.
  • 1969, olje blir funnet i Nordsjøen utenfor Norge.
  • 1972 og 1994, Norge stemmer «nei» til å være med i EU, den europeiske union.
  • 22. juli 2011, terrorangrepet i Oslo og på Utøya. Dette er for nytt til å egentlig være historie. Jeg tar det likevel med siden jeg tror at dette kommer til å være en svært viktig symbolsk hendelse for det som blir min generasjons historie. Vil dette være et viktig årstall i framtida? Det kan vi ikke vite. Vi vet ikke hvilke årstall og hendelser som kommer til å bli en del av den framtidige fortellingen om Norge. Kanskje det er hendelser og årstall vi ikke engang tenker noe særlig over?

Avslutning

Jeg har nevnt mange hendelser og årstall i denne episoden, så jeg håper ikke det var for vanskelig å følge med. Historie er et fag som jeg selv synes er veldig spennende og jeg prøvde å gi dere litt innsikt i den historiefaglige kritikken av det jeg har kalt Norges nasjonalfortelling eller fortellingen om Norge. Denne fortellinga er ikke det samme som historie, men de er viktige i rollen de spiller i å skape en egen norsk identitet. Disse hendelsene og årstallene knytter fremmede fra ulike regioner i konstruksjonen «Norge» sammen. De historiene vi forteller om oss selv er jo tross alt det som skaper nasjonen.

Har du noen spørsmål, tilbakemelding eller lyst til å komme med forsalg om framtidige episoder? Send meg gjerne en epost. Epostadressen finner dere i deskripsjonen. Jeg vil også invitere dere til å legge igjen en kommentar på nettstedet. Ha en fin dag videre!

Deja una respuesta

Tu dirección de correo electrónico no será publicada. Los campos obligatorios están marcados con *