Hei og velkommen til en ny episode av podkasten. Om dere har lyst, så kan dere støtte podkasten på Patreon eller med en donasjon. Dere finner lenker i deskripsjonen. Nå, la oss snakke om historien bak kvinners stemmerett i Norge.

Patreon: https://www.patreon.com/laernorsknaa

Kvinners stemmerett i Norge

Norge blei et demokratisk land i 1814 da vi blei selvstendige fra Danmark og fikk vår egen grunnlov. Likevel var det ikke alle som fikk stemmerett ved den nye grunnloven. Ingen kvinner og bare ca. halvparten av menn hadde ikke stemmerett i 1814. Det blei først innført allmenn stemmerett for menn i 1898, nesten hundre år senere. Allmenn stemmerett betyr noe som er åpent for alle. I 1898 fikk alle menn over 25 år stemmerett. Kvinner måtte vente helt til 1913 før de fikk stemmerett. Men med dette var faktisk Norge et av de første landene i verden som innførte allmenn stemmerett for kvinner. Vi skal se litt på historien bak dette.

Stemmerettkampen for kvinner begynte skikkelig i 1884. Da blei den første kvinneorganisasjonen Norsk kvinnesaksforening (NKF) stifta. Gina Krog og Hagbard Bergen var de som stifta organisasjonen. Gina Krog er spesielt kjent. Hun blir av mange regna som stammoren for kvinnekampen i Norge. Gina Krog var for eksempel veldig tidlig ute med å si at kvinner burde ha like rettigheter som menn til å stemme ved lokale og nasjonale valg. Dette var veldig radikalt i 1884. I 1884 hadde ikke engang alle menn stemmerett, og allmenn stemmerett for menn blei ikke innført før i 1898, 15 år senere. Gina var derfor radikal i sin samtid og faktisk for radikal for sin egen organisasjon, Norsk kvinnesaksforening. Hun stifta derfor året etterpå, i 1885, Kvinnestemmerettsforeningen.

Hvorfor hadde ikke kvinner stemmerett? Grunnloven i 1814 sa faktisk at stemmeretten var åpen for norske borgere som eide land. Vel, grunnen var at det var bare menn som blei regna som norske borgere. Kvinner var altså ikke borgere i følge grunnloven av 1814. For å endre dette måtte altså Stortinget, nasjonalparlamentet i Norge, endre grunnloven. Problemet var bare at alle politikerne var menn. Kvinner hadde ikke lov til å bli politikere på 1800-tallet. De var jo ikke borgere, ifølge datidas tenking.

I begynnelsen var det ikke mange som aktivt kjempa for kvinners stemmerett, heller ikke blant kvinner. De aller fleste var rett og slett ikke så opptatt av stemmerett, og noen kvinner var til og med imot det. Likevel klarte Gina Krog å samle inn 4533 underskrifter for at kvinner skulle få stemmerett. Et brev med underskriftene blei sendt til Stortinget. I tillegg blei et nytt tidsskrift for kvinnebevegelsne oppretta i 1890: Nylænde. Stortinget tok opp saken om kvinners stemmerett i 1890, men det fikk ikke flertall. 70 stemte imot og 44 stemte for.

Likevel fikk kvinner på denne tida mange andre rettigheter. For eksempel lik arverett som menn, de kunne drive handel og de kunne studere på universitetet. Disse rettighetene var viktige for at kvinner skulle få en sterkere posisjon i det norske samfunnet og til slutt kreve stemmerett på lik linje som menn.

Men hva var argumentet mot å gi kvinner stemmerett egentlig? Motstandere mente at kvinner og menn var skapt forskjellig av Gud, og at kjønnene var tildelt ulike oppgaver i samfunnet. Menn skulle være aktive i det offentlige, mens kvinner skulle passe på hjemmet og barna. Hvis kjønnene gjorde noe unaturlig, som for eksempel at kvinner skulle bli aktive i det offentlige, ville de bli ulykkelige. I tillegg ville det skade balansen i samfunnet. Hvem ville ta vare på barn og hjem dersom kvinner skulle bli politikere, jobbe og ta del i den offentlige debatten?

I dag er det lett å gjøre narr av dette argumentet, men jeg tror ikke dette vil hjelpe oss noe særlig med å forstå fortida. Hvorfor argumenterte de slik? Vel, noen var kanskje engstelige for å miste sin posisjon i samfunnet. Dersom kvinner fikk stemmerett, ville det også bli naturlig at flere kvinner kom inn i politikken og på Stortinget. Konkurransen om de 169 plassene ville altså bli mye større. I tillegg har tanken om at kvinner hører til i hjemmet og mannen i det offentlige en svært lang historie i Europa. Faktisk strekker det seg fra antikken helt til moderne tid. Man finner fremdeles folk i dag som bruker dette argumentet, selv om det er langt færre enn før. Mange trodde altså oppriktig at det var bedre for kvinner å ikke engasjere seg i det offentlige, også blant kvinner. Til slutt er det alltid noen som vil motsette seg enhver form for endring i samfunnet. Slik har det vært, og slik er det i dag også.

Et viktig skritt mot stemmerett for kvinner i Norge var allmenn stemmerett for menn. Så lenge ikke alle menn hadde stemmerett i Norge, var stemmerett for kvinner et radikalt forslag. Da alle menn fikk stemmerett i Norge i 1898 var denne barrieren brutt. Da blei det lettere å også argumentere for at kvinner skulle ha stemmerett, ettersom de ikke lenger trengte å «konkurrere» mot de mennene som ikke hadde stemmerett. Det hjalp også at det første selvstyrte landet i verden, New Zealand, vedtok stemmerett for alle kvinner i 1893.

Høyre, det største partiet på høyresiden i politikken, var lenge imot stemmerett for kvinner. I 1898, da alle menn fikk stemmerett, endra derimot Høyre synet sitt. De ønska å innføre begrensa stemmerett for kvinner, helst til kvinnene i øverste laget av befolkningen. Grunnen til dette var at da alle menn fikk stemmerett, blei det flere fattige velgere som sannsynligvis kom til å stemme venstre. For å balansere dette, ønska Høyre at kvinner fra de øverste lagene av samfunnet skulle få stemme. De ville jo sannsynligvis stemme Høyre. Dette førte derfor til at kvinner fikk stemmerett ved kommunevalg i 1901. Det var lettere å innføre ved kommunevalg først, ettersom man da ikke trengte å endre grunnloven. Dette var den første store seieren for kvinnebevegelsen for stemmerett. Likevel var det et inntektskrav for kvinner i 1901, noe som gjorde at ikke alle kvinner fikk stemmerett. Gifte kvinner kunne også regne med mannens inntekt.

I 1905 skjedde det noe dramatisk i Norge; vi løsrev oss fra Sverige. I 1814 blei Norge tvungne inn i en union med Sverige ved bruk av militærmakt. I 1905 sa Norge slutt. Da erklærte vi oss selvstendige fra Sverige og organiserte et valg. Det var bare menn som hadde stemmerett ved det offisielle valget, men kvinner organiserte seg om en underskriftskampanje for selvstendighet. 280 000 kvinner i Norge signerte underskrifter for unionsoppløsning og selvstendighet for Norge. Dette var 25 % av alle kvinner og jenter i Norge på denne tida. Dette viste altså tydelig at norske kvinner var opptatt av og villige til å engasjere seg i det offentlige og politiske.

Og dette gav resultat. I 1907, to år etterpå, fikk de samme kvinnene som hadde stemmerett ved kommunevalg, også stemmerett ved Stortingsvalg. I 1909 stemte kvinner for første gang i et Stortingsvalg i Norge. Likevel var det bare 53 % av alle kvinner over 25 år som hadde stemmerett. Men resultatet av bestemmelsen av Stortinget i 1907 var likevel et svært viktig steg mot allmenn stemmerett for alle, både kvinner og menn. I 1907 blei nemlig kvinner også offisielt regna som statsborgere. Det var derfor tydelig allerede i 1907 at det bare var et tidsspørsmål før alle kvinner kom til å få stemmerett. I 1910 fikk alle kvinner stemmerett i kommunevalg. Tre år senere, i 1913, fikk alle kvinner stemmerett ved Stortingsvalg. Dermed hadde endelig, i 1913, alle nordmenn, både kvinner og menn, fått stemmerett.

Da Norge innførte stemmerett for alle kvinner i 1913 var de faktisk blant de første landene i verden til å gjøre dette. Bare New Zealand og Finland kom før. New Zealand innførte stemmerett for alle kvinner i 1893 og Finland i 1907. Deretter var Norge neste i 1913. I Danmark fikk alle kvinner stemmerett i 1915. I Sverige skjedde ikke dette før i 1921, mens det skjedde i 1920 i USA og 1919 i Tyskland. I Frankrike skjedde det ikke før i 1944, mens sveitsiske kvinner måtte vente helt til 1971! I dag er det fremdeles mange kvinner som må kjempe for å få retten til å stemme, akkurat som norske kvinner måtte gjøre fram til 1913.