79 – Kommunisme

16 august 2021 | 18 minutes

Transcripción

Heihei! I denne episoden skal vi snakke om kommunisme. Før vi gjør det: Dere kan støtte podkasten på Patreon.1. Teksten til episoden finner dere på nettstedet. Lenker til begge er i deskripsjonen. Ellers kan dere kontakte meg via epost. Nå, la oss snakke om kommunisme.

Kommunisme er en filosofisk, sosial, politisk og økonomisk ideologi og bevegelse. Målet for kommunismen er å fjerne sosiale ulikheter, penger og kapitalismen. Dette betyr at man skal bytte en profitt-basert økonomi med en økonomi basert på at fellesskapet skal ha kontroll på produksjonsmidlene. Det vil si at ingen skal kunne tjene seg rike på å bygge opp en bedrift basert på et kapitalistisk system. Ideen bak kommunisme er at sosiale forskjeller og ulikheter skader samfunnet og fører til at noen veldig få er rike, mens resten er langt fattigere. Ifølge kommunismen er ikke dette ønskelig og man mener at et kommunistisk samfunn er en bedre måte å organisere seg på.

Kommunisme i sin moderne form er ikke så veldig gammel, bare litt over 200år. Likevel finnes det eksempler på kommunistlignende organiseringer før dette. For eksempel var det flere kloster i middelalderen som var basert på en kommunal økonomi som behandla medlemmene sine på en egalitær måte. Men i sin moderne form blei ordet «kommunisme» først brukt i 1785 i et brev sent av Victor d’Hupay. Restif brukte seinere i 1793 ordet «kommunisme» til å bety en sosial orden basert på egalitarisme og felles eierskap av eiendom. Det fantes allerede et konsept om kommunisme før Karl Marx og Friedrich Engels publiserte sitt Kommunistiske manifest i 1848. Likevel var det nok disse to, og særlig Karl Marx, som hadde størst innflytelse på hva moderne kommunisme kom til å bli.

Før vi snakker mer om kommunisme må vi vite hva slags samfunn konseptet om kommunisme utvikla seg fra. Da Det kommunistiske manifest blei publisert i 1848, var verden inni en ny og spennende prosess: den industrielle revolusjon. Den industrielle revolusjonen begynte virkelig å skyte fart fra midten av 1800-tallet i flere europeiske land. Industrien vokste fram i mange land, særlig i England, Tyskland, Frankrike og USA. Karl Marx tar utgangspunkt i dette samfunnet når han legger fram sine ideer om produksjonsmidler og den historiske utviklingen av samfunnet. Selv om den industrielle revolusjonen førte til økonomiske framskritt og teknologisk utvikling, var det også en periode med store sosiale forskjeller. Industriarbeidere i begynnelsen av den industrielle revolusjonen hadde få eller ingen rettigheter, de jobba svært lange dager, og de fikk dårlig betalt. Mange industriarbeidere bodde i skitne og slumlignende strøk i byene. Barnearbeid var også utbrett i begynnelsen før det kom flere reguleringer. I lys av dette er det ikke veldig rart at mange følte at industriarbeiderne blei utnytta av en rik overklasse. Fantes det ikke en bedre måte å organisere samfunnet på som kunne fordele rikdommen likere? Ville ikke det være bedre for de aller fleste?

Greit, da vet vi litt om den historiske konteksten som Marx skreiv i. Marx mente at menneskets historie var drevet av materiell produksjon og eierskap. Den første fasen var da primitiv kommunisme som var, ifølge Marx, jeger-og-samler samfunn. I disse samfunnene var det ikke sosiale forskjeller ettersom det ikke var penger, eiendom eller stat. Grunnen til det var rett og slett at det ikke var nok overskudd til å opprettholde en elite. Jeg kommer ikke til å diskutere dette synet på jegere og samlere, men jeg vil bare si at dette er en kraftig forenkling av de faktiske historiske forholdene.

Det neste steget i Marx sitt historiesyn var den antikke formen for produksjon. Dette var slavesamfunnene i antikken som Hellas og det romerske imperiet. Disse samfunnene brukte slaver som arbeidskraft til å skape overskudd og kunne derfor opprettholde en elite. For historiske materialister, som bygger på denne historieteorien, så er dette det første klassesamfunnet med et skille mellom frie borgere og slaver.

Etter Romerrikets fall i Vest-Europa så man utviklingen mot neste steg i teorien, nemlig det føydale samfunnet. I dette samfunnet er produksjonen basert på det føydale klassesystemet med aristokratiet på den ene siden og de ufrie bøndene på den andre. I dette samfunnet fantes det også en liten klasse av håndverkere og handelsmenn som laga og solgte ulike forbruksvarer. Disse ville seinere utvikle seg til det kapitalistiske borgerskapet. Likevel var fortsatt produksjonen først og fremst for bruk. Altså, man produserte først og fremst nødvendige ting og varer for eget konsum.

Etter føydalsamfunnet kom neste steg ved den industrielle revolusjonen og utviklingen av det kapitalistiske systemet. I dette systemet ville borgerskapet vokse seg fram til den ledende eliten, og i denne kampen med den gamle eliten ville kapitalismen gjøre stadige framskritt. Det vil si at forbruksvarer ville bli vanligere og vanligere blant større deler av befolkningen. Problemet var bare at denne produksjonen og rikdommen var bygd på at proletariatet, altså de lavere klassene som industriarbeiderne, var arbeidskrafta. Rikdommen var bygd på deres arbeid, men de fikk ikke noe særlig igjen for sitt strev. Dette ville skape interessekonflikter mellom proletariatet og borgerskapet som, ifølge Marx, ville bli regulert av en stat. I dette nye samfunnet ville større og større deler av befolkningen flytte fra bygda og gården til byene og bli en del av det moderne industrielle proletariatet. Marx mente at dette systemet ikke var bærekraftig ettersom markedet ikke kunne ekspandere i all evighet; det ville nå et metningspunkt. Da ville systemet bryte sammen.

Marx mente selv at han levde i dette steget av historien. De neste historiske stegene lå i framtida og var derfor egentlig ikke historiske ettersom de beskreiv hva som ville skje. Ifølge Marx ville det kapitalistiske samfunnet gå mer og mer mot en krise som ville føre til at proletariatet så seg nødt til å ta makta fra borgerskapet i en revolusjon. Proletariatet ville altså bli den revolusjonære klassen som ville tvinge fram et kommunistisk samfunn. I første omgang ville samfunnet gå igjennom en lavere form for kommunisme basert på «proletariatets diktatur». Dette var bare et nødvendig mellomsteg for å stabilisere utviklinga mot reell kommunisme. Altså skulle en liten dedikert elite av proletariatet lede samfunnet mot reell kommunisme. I denne første fasen av kommunisme ville man gradvis innføre kommunisme og avskaffe kapitalisme.

Det siste steget i historien ville være den høyeste formen for kommunisme, eller reell kommunisme. Konseptet om stat, nasjonalitet, familier, sosiale klasser, penger, eiendom, forbruksvarer, proletariatet, arbeidsdeling, religion, ideologi og markeder ville opphøre. Dette var konsept som hørte til kapitalismen og ville, ifølge Marx, ikke eksistere i et kommunistisk samfunn. I dette samfunnet ville man jobbe etter evne og få etter behov. Det ville ikke være noen elite som fikk mesteparten av inntektene; i dette samfunnet ville folk være like.

De færreste av historikere i dag tror at historien beveger seg slik som den blir beskrevet av historiske materialister. Produksjonsmetoder, sosiale forskjeller og økonomi har utvilsomt en stor innvirkning på den historiske utviklingen, men det styrer ikke hele den historiske utviklingen. I tillegg er det svært problematisk å beskrive framtidige utviklinger, rett og slett fordi vi ikke kan spå framtida. Det er ingen som vet hvordan framtida vil bli. Uansett hvor mye man studerer historien og hva tidligere mennesker har gjort og utviklingstrekk der, så kan man ikke spå utviklinga av historien. For å se et eksempel på dette er det bare å se på kommunismens fall i Øst-Europa i 1989. Om du hadde spurt eksperter på området i begynnelsen av 1989 hvor lenge kommunismen ville vare i Øst-Europa, ville nok de aller fleste ha sagt flere tiår, og i hvert fall ikke det samme året. Vi kan nemlig ikke spå framtida.

Man kan selvsagt også kritisere det materialistiske historiesynet på flere punkter, men vi beveger oss videre for å se enda mer på kommunisme i praksis.

I teorien høres kommunismen veldig fin ut. Det er et egalitært samfunn der folk jobber etter evner og får etter behov. Det er ingen elite eller undertrykkelse. Er dette gjennomførbart i praksis? Vel, det har blitt prøvd ut flere ganger og ingen av disse samfunnene var nære den idealistiske teoretiske framstillinga beskrevet av Marx. La oss fokusere på det første kommunistiske landet i verden: Sovjetunionen.

At kommunismen først skulle utvikle seg i Russland var veldig overraskende for mange, spesielt de som holdt seg til det samme historiesynet som Marx. Ifølge Marx ville revolusjonen starte i de mest utvikla og avanserte kapitalistiske samfunnene i verden. Det var i disse samfunnene proletariatet ville ha utvikla seg lengst og dermed være klar for å lede revolusjonen. Dette var derimot ikke det som faktisk skjedde. Revolusjonen skjedde ikke i de mest utvikla landene i verden som Storbritannia, Tyskland eller USA. Nei, det skjedde i Russland, et land som på 1900-tallet hadde et langt mindre avansert kapitalistisk system enn de andre landene. Russland begynte den industrielle revolusjonen langt etter de andre landene. Likevel var det i Russland at det ville bryte ut en revolusjon i 1917 som endte med at Lenin og bolsjevikene, et kommunistisk parti, overtok makta.

Vi kan ikke gå igjennom hele den tidlige historien om kommunisme i Sovjetunionen, men vi kan bare kjapt si at Sovjetunionen utvikla et kommunistisk-politisk system med et økonomisk system som var basert på sterk sentralisert planlegging. Det var altså et annet økonomisk og politisk system enn i vesten. Dersom man vet hvordan det ender, altså med at Sovjetunionen og Øst-Europa var langt mindre utvikla og fattigere enn Vest-Europa i 1989, så kan det virke helt latterlig at kommunismen hadde en reell tiltrekningskraft etter andre verdenskrig.

Men i 1950-åra var optimismen stor blant mange i Sovjetunionen. Faktisk var BNP-veksten større i Sovjetunionen enn det var i USA. Mange mente at dette ville fortsette og at Sovjetunionen til slutt ville bli et rikere land enn USA. Mye av grunnen til at Sovjetunionen vokste raskere i denne perioden var at de allerede lå et godt stykke bak USA i industriell og økonomisk utvikling. I tillegg var den meste av BNP-veksten industriell. Etter hvert ville industriell produksjon ha mindre å si for økonomien ettersom tjenestenæringen ville bli viktigere. På sikt blei derfor gapet mellom den kommunistiske østblokken og den kapitalistiske vestblokken bare større og større. Vestlige, kapitalistiske samfunn var altså et bedre system enn det kommunistiske østblokk systemet i teknologisk utvikling, økonomisk vekst og produksjon av forbruksvarer.

Når det gjelder politisk og personlig frihet så var det kommunistiske systemet i Sovjetunionen og østblokken langt mer begrensa enn i vestblokka. For eksempel var det svært begrensa pressefrihet og ytringsfrihet i de kommunistiske landene i Øst-Europa. Disse frihetene var langt bedre beskytta i Vest-Europa. I tillegg var landene i vestblokken i langt større grad demokratiske enn i østblokken. Det fantes noen unntak, som for eksempel diktaturene i Portugal og Spania, men selv disse landene ville utvikle seg til demokratiske og stabile land med stor grad av personlig frihet. Jeg er ikke i tvil om at jeg heller ville bodd og vil bo i et demokratisk land som respekterer individuelle friheter og rettigheter framfor et diktatur uten ytringsfrihet.

Men hva med miljøet? Kapitalismen har ført til et økonomisk system der mye hele tiden vil ha mer. Er dette bærekraftig over tid? Har ikke kapitalismen ført til et stort press på ressurser og høye klimautslipp? Jo, dette er utfordringer som man har i et kapitalistisk system. Men jeg tror ikke kommunisme er løsningen. For eksempel har kommunistiske land vært skyld i noen av de største menneskeskapte klimaødeleggelsene i historien. La oss for eksempel se på Aralsjøen, den tidligere fjerde største innsjøen i verden mellom Kazakhstan og Usbekistan. På 1960-tallet endra Sovjetunionen flere av elveløpene til elvene som fører til innsjøen til irrigasjonsprosjekt i regionen. Dette førte derimot til at innsjøen krympa mer og mer til i 1997 da den bare var 10% av sin originale størrelse og splitta i separate nye innsjøer. Her var det før et yrende dyreliv med masse fiske. I dag er området svært forurensa, innsjøen er en skygge av sitt tidligere seg, og det har blitt kalt en av de verste menneskeskapte klimakrisene i historien.

Men dette er jo ikke ekte kommunisme, vil kanskje noen si. Vel, personlig har jeg lite tro på kommunisme som ideologi. Den høres bra ut i teorien, men jeg tror ikke den er gjennomførbart på et større samfunnsplan. Det finnes eksempler på suksessfulle kommunistiske systemer i liten skala. For eksempel er det flere kibbutz-samfunn i Israel som har vært bygd på en sosialistisk-modell som har vært ganske suksessfulle. Likevel finner man ikke det samme i en større skala. Sovjetunionen stagnerte økonomisk, begrensa personlig frihet og førte til noen av de største menneskeskapte klimakrisene i historien. Men hva med andre kommunistiske stater?

Dersom du ser på historiske og nåværende kommunistiske land er det ingen som har hatt en velstand eller respekt for demokratiske rettigheter på lik linje med de mest utvikla demokratiske, kapitalistiske samfunnene i verden. For eksempel kan vi nevne Nord-Korea, Laos, Vietnam, Cuba og Kina som er de nåværende landene som beskriver seg selv som kommunistiske land. Av disse er det kanskje Kina som er mest spennende ettersom de har hatt en massiv økonomisk vekst og teknologisk utvikling i det siste. Kanskje kommer Kina til å ta igjen USA på et tidspunkt i BNP per innbygger, men det må nevnes at mye av veksten deres til nå er knytta til økonomisk og teknologisk gjenhenting. Men når det gjelder respekt for menneskerettigheter, ytringsfrihet og demokrati er Kina langt mer begrensa.

Med dette sier jeg ikke at kapitalismen er et perfekt økonomisk system; det er det ikke. Det er vel heller ikke bare én form for kapitalisme, akkurat som det ikke bare er én form for kommunisme. Uansett har jeg liten tro på at kommunismen kommer til å løse alle verdens problemer. Kommunismen har historisk vært svært annerledes enn slik det burde ha vært i teorien. Den har blitt prøvd ut flere ganger uten at jeg har blitt overbevist. Likevel har kommunismen ført til mye interessant tenking rundt klasse, økonomi og undertrykkelse, men jeg tror ikke på kommunismen som et ideologisk fundament som en stat kan bygge sitt politiske og økonomiske system på.

Deja una respuesta

Tu dirección de correo electrónico no será publicada. Los campos obligatorios están marcados con *