85 – Danmark-Norge, 1536-1814

Heihei! Jeg er litt forkjølt, så stemmen min er litt annerledes når jeg nå spiller inn denne episoden. Uansett, i dag skal vi snakke om Danmark-Norge, altså da Norge var i en union med Danmark. Før vi begynner: Du kan støtte podkasten på Patreon.¹. Lenke i deskripsjonen. Transkripsjonen til episoden finner dere på nettstedet. Lenke i deskripsjonen. La oss starte!

Norge var i en union med Danmark helt fra 1380. Grunnen til dette var at de skandinaviske landene gikk inn i Kalmarunionen med en felles kongemakt. Sverige klarte å komme seg ut av denne unionen på begynnelsen av 1500-tallet; det gjorde ikke Norge. Dette gjorde at Norge blei tett knytta til Danmark. I 1536 avtalte den danske kongen og den danske adelen i fellesskap at Norge skulle bli et lydrike av Danmark. Dette betydde at Norge skulle være som en dansk provins, ikke som en egen stat. Likevel blei det aldri slik; Norge blei fremdeles sett på som annerledes enn Danmark. Men i 1536 mista Norge mye av sin autonomi i unionen. Norge blei tettere knytta til Danmark. Dette skjedde ved at Norge mista sitt eget riksråd, rådet som sammen med kongen hadde styrt Norge. I tillegg mista Norge den katolske kirkeorganisasjonen, noe som førte til at Norges mektigste personer blei jaga fra landet. Dette skjedde ved makt i 1537.

Norge skulle være under dansk styre fra 1537 til 1814. Vi kaller gjerne den danske og norske staten for Danmark-Norge i dag. Danmark-Norge viser at landene var tett knytta sammen, men at de fremdeles var ulike. Likevel så blei ikke begrepet «Danmark-Norge» brukt i samtida; Danmark-Norge er ett moderne begrep som var ukjent for de som levde fra 1537 til 1814. De kalte det bare for Danmark eller for tvillingrikene. I tillegg er det viktig å nevne at Island, Færøyene, Grønland og fyrstedømmene Schleswig og Holstein også lå under Danmark på denne tida. Island, Færøyene og Grønland var en del av Norge fra Norges veldet tida. Da Norge blei en del av Danmark, så blei disse landene også en del av den dansk-norske staten.

I denne sammenhengen kunne vi også ha nevnt de dansk-norske koloniene. Danmark-Norge hadde kolonier i Afrika, India og i Karribien. Disse hadde likevel en litt annen status i unionen, så vi kommer ikke til å fokusere på disse nå. Det kan vi heller snakke om i en annen episode. Nå skal vi fokusere på Norges rolle i unionen.

Unionen med Danmark var viktig siden den gjorde at Norge blei styrt politisk av Danmark. Dette gjorde at Norge blei trukket inn i de samme krigene som Danmark. I skandinavisk historie vil dette si krig med Sverige. Danmark-Norge kriga mye med Sverige. La oss bare nevne noen av krigene mot Sverige:

• Den nordiske sjuårskrigen fra 1563 til 1570. Denne ramma Norge hardt. Norge har ei lang grense til Sverige, noe som gjør at det er lett å sende svenske tropper inn i Norge for å okkupere landet.
• Kalmarkrigen 1611-1613.
• Hannibalfeiden 1643-1645. Denne krigen førte til at Norge mista Jemtland og Herjedalen. Det er områder som ligger i Sverige i dag, men som på denne tida var norske. De grenser til Trøndelag i Midt-Norge i dag.
• Revansjekrigen 1657-1660. Danmark-Norge prøvde å ta tilbake de områdene de mista under sist krig. Det førte i 1658 til at Norge måtte gi fra seg hele Midt-Norge til Sverige.  Dette kutta Norge i to deler, men Danmark-Norge klarte å ta det tilbake innen 1660.

Det var også mange andre kriger mellom Danmark-Norge og Sverige. Den siste krigen mellom Danmark-Norge og Sverige var i 1808.

Likevel var ikke dansketida bare kriger for Danmark-Norge. Det var også en vekst periode. Norge vokste både økonomisk og i befolkning. I Norge var trelasthandel veldig viktig. Norge solgte tre til Nederland, England og Skottland fra 1500-tallet. Dette blei en veldig viktig næring i Norge. Mange bønder begynte å hogge trær og sage i sagbruk for å lage planker. Dette kunne de selge videre for å tjene litt ekstra penger. I tillegg til tre, eksporterte Norge mye fisk. Norge har mange naturressurser som de kunne selge til utlandet. Selv om Danmark var mye rikere enn Norge, så stod Norge for mesteparten av den utenlandske eksporten i Danmark-Norge. Norge var altså viktig økonomisk for staten.

I løpet av 1700-tallet vokste nasjonalismen i Norge. Borgerskapet blei mer patriotisk og nasjonalistisk. Økonomisk vekst gjorde at Norge stod sterkere mot Danmark. I tillegg var det ikke alle i Norge som ville at alt skulle samles i København. For eksempel var det mange i Norge som ønska en egen norsk bank og et eget norsk universitet. Danmark oppretta ikke en norsk bank eller et norsk universitet på 1700-tallet. De var redde for at det kunne svekke unionen og båndene mellom Danmark og Norge.

Den norske selvfølelsen og interessen for norsk kultur og historie økte på 1700-tallet. Det blei oppretta en klubb for nordmenn i København kalt for det Norske Selskab. Det var en patriotisk klubb og litterær klubb.

Selv om det var litt misnøye fra borgerskapet og bøndene i Norge om enkelte sakter, som mangelen på norsk bank, så var det ikke noe større motstand mot unionen. Nordmenn ønska ikke at Norge skulle bryte ut av unionen med Danmark. Norsk kultur var tett knytta til dansk kultur, spesielt høykulturen. Litteratur, teater, kunst og musikk var henta fra eller via Danmark. I Norge skreiv man dansk på denne tida. Byråkratiet og styret av Norge foregikk på dansk av, for det meste, dansker.

Likevel var det også klare forskjeller mellom Danmark og Norge. Disse forskjellene gjelder kanskje spesielt natur, språk og folkeliv. La oss begynne med naturen. Naturen i Norge er radikalt annerledes enn i Danmark. Danmark er flatt, veldig flatt. Norge er derimot langt mer kupert med fjell og fjorder. I tillegg var det forskjell på språkene. Dansk og norsk er nært beslekta, men man kan lett høre forskjell på dem i dag, og det gjaldt også under unionstida. Folk i Norge fortsatte å snakke norsk, selv om de skreiv dansk. Norsk folkekultur var også annerledes enn den danske, noe man kan se i tradisjoner og vaner. Alt dette var viktig i å stimulere norsk nasjonalisme og selvfølelse på 1700-tallet.

Bruddet med Danmark i 1814 skjedde på grunn av ytre faktorer, ikke på grunn av en økende misnøye til unionen i Norge. Det var ikke et opprør mot dansk styre i Norge. Grunnen til at Norge brøt med Danmark i 1814 var at de blei tvunget til det. Danmark-Norge hadde vært på samme side som Napoleon i de siste napoleonskrigene. Sverige kjempa derimot på russisk og britisk side. Som takk for hjelpen blei de enige om at Danmark skulle gi Norge til Sverige. Dette førte til slutten på den dansk-norske unionen som hadde vart i over 400år. Norge var selvstendig en kort periode før de igjen måtte inn i en ny union, denne gangen med Sverige.

Dansketida er en periode i norsk historie som man kanskje ikke snakker så mye om i Norge. I norsk nasjonsbygging på 1800-tallet var det viktig å distansere seg fra det danske i oppbygningen av det norske. For eksempel blei den 400år lange unionen med Danmark kalt for 400-års natta av Henrik Ibsen i et teaterstykke fra 1800-tallet. 400års natta betyr her at det var en hvileperiode i Norge der det ikke skjedde noe. Det var ei natt for Norge siden vi var under en annen makt. Dette hadde klare negative konnotasjoner. Som vi har sett så stemmer ikke dette bilde ettersom unionstida faktisk var en periode med stor vekst i Norge.

Dette negative bildet av unionen på 1800-tallet var nok en del av oppbygningen av en norsk identitet og nasjonalisme. Seinere utover på 1900-tallet fikk man et mer positivt syn på unionstida igjen, men det var fortsatt en litt vanskelig periode å forholde seg til for mange nordmenn. Det er det kanskje i dag også. Likevel er det flere grunner til at perioden ikke er veldig kontroversiell i Norge.

1. Dansk undertrykkelse var relativt mild og primært politisk og kulturell; det skjedde ikke ved krig eller vold.
2. Norge blei tettere knytta opp mot Europa og europeisk høykultur ved unionen med Danmark.
3. Bruddet mellom Danmark og Norge i 1814 skjedde på grunn av trykk utenfra; ikke på grunn av et norsk opprør.

Unionen med Danmark er nok en periode som kan vekke litt blanda følelser hos folk, men det er ikke nødvendigvis klart negativt. Dette er til forskjell fra unionen med Sverige fra 1814 til 1905 som ingen i Norge ville ha. Man sier gjerne at «Sverige tok Norge i 1814» med klare negative konnotasjoner. Unionen med Danmark blir ikke beskrevet på denne måten.

Så la oss avslutte episoden med å feire vår danske arv her i Norge. Norge vokste i folketall og økonomisk under dansketida. Norsk kultur blei berika av europeisk og dansk kultur. Det danske skriftspråket danna grunnlaget for det moderne bokmål som jeg skriver på nå. Vi har altså mye å takke Danmark for, så da tenkte jeg at det var på sin plass å avslutte episoden med den danske nasjonalsangen Der er et yndigt land.